Changed in His presence

Takknemlig

2012-01-26T15:03:00.000+01:00

Er så mye jeg vil fortelle, så mange ting jeg er blitt satt fri fra, sånn en deilig opplevelse av å rydde bort gamle minner. Jeg er renset på ny, helbredet i mitt indre og fått en dypere relasjon med Pappa Gud.

Akkurat nå nøyer jeg meg med å formidle at jeg er dypt, dypt takknemlig for to livsglade damer som er villig til å ofre tid og energi på å elske meg.

TUSEN TAKK! ..eller som jeg kommer til å gå rundt å si om to uker: Awkun Cheran-Nah.

Think hard - Stay humble

2012-01-25T08:42:00.000+01:00

Denne talen er bra, stiller mange viktige spørsmål og rører ved hjertet mitt:

Forandret i Hans nærvær

2012-01-24T20:36:00.000+01:00

Her om dagen (i går faktisk) så skulle maen på jobb sånn midt på dagen siden han skulle på jobb på kvelden. Han drøyde, spiste frokost, pratet masse, stod og hang litt med døra. Når han endelig skulle komme seg av gårde, laget bilen en rar lyd og ville ikke vise tegn til å skulle starte. Nesten som om bilen i protest ville si noe om at den ikke hadde satt stor pris på å stå ute en hel natt når garasjen bare var noen få meter unna. Jeg stod på kjøkkenet og betraktet det hele. Sa stille for meg selv "start i Jesu navn" et par, tre ganger. Ingenting skjedde, bilen ville ikke starte. Plutselig fikk jeg for meg at jeg skulle gå ut og prøve, kledde på meg (er jo stein kaldt ute..) og gikk ut til den stakkaren som ikke hadde peiling på hva som var galt, eller hva han skulle gjøre for å få gang på den. Jeg spurte om jeg kunne prøve, han kom med en kommentar om at jeg var jo mer velsignet.., og så satte jeg meg inn i bilen. Vridde om tenningen, og gjett hva som startet klokkeklart. Jepp, det var bilen, og det var uten noe som helst skurring.

I dag skulle jeg hjem fra jobb. Satt på med ei venninne som skulle finne en brudekjolebutikk på Kvadrat (som jeg var rimelig sikker på hvor var) og kunne vise henne i samme slengen.. Den hadde jo selvfølgelig flyttet, men det var jo ikke noe problem siden søstern jobber på Kvadrat, og jeg bare kunne stikke innom en tur og spør hvor den var flyttet til. Søstern min vet alt! Og riktig, etter en rask forklaring om hvor den hadde flyttet og en liten og god prat turet vi til brudekjolebutikken. Jeg var der en liten stund før jeg gikk for å ta bussen til Sandnes for å ta toget hjem. Når jeg gikk på bussen var det som om jeg glemte hele Jante-loven, og jeg satte meg ved siden av ei jente, selv om det var flere ledige dobble seter. Noen ganger sitter jeg selv og ser folk komme inn på bussen og blir nesten litt skuffet når ingen vil sitte med meg og heller velger å stå fordi det er fullt over alt. Mulig hun trengte at noen satte seg ved siden av henne, eller kanskje jeg bare er litt gal for tiden..

Var innom M44 på veien hjem, turet innom gamlejobben, og satte kursen mot utgangen. I utgangspartiet var det en mann i kjøre-rullestol som prøvde å få tak i noe, men klarte ikke å strekke seg til det, så jeg spurte om han trengte hjelp ..men han ville klare det selv. Ja, ja, så hadde jeg i allefall tilbudt meg uten å bare gå rett forbi å ikke bry meg. Og det virker jo som en grei sak å spørre om han trengte hjelp? Det som skurrer her er at jeg har pleid å ikke få det til, ikke få ordene ut av munnen og gå og tenke på det resten av dagen..

På Åpen Himmel konferansen til IMI Kirken i begynnelsen av januar, fortalte taleren om et par ganger ord bare hadde falt ut av munnen hans uten at han hadde tenkt over det han skulle si, rett og slett fordi Den Hellige Ånd hadde kontroll. Ikke som at Den Hellige Ånd styrte han eller tvinget han til å gjøre noe eller si noe, men som en tydelig ledelse av Gud som ledet til at noen fikk møte Guds kjærlighet gjennom denne taleren. Slik føles det med alle de tre tingene jeg har skrevet om overfor. Ofte har jeg strevd med det å skulle vise Guds kjærlighet og slippe Gud til for at noe skulle skje. Jeg har prøvt å få til bønnesvar, med å si de riktige ordene eller gjøre det på riktig måte. Jeg har ofte sett mennesker og tenkt og visst hva det er meningen jeg skal gjøre for dem eller sammen med dem, og så har jeg tenkt og stresset så mye med det at i 99% av tilfellene har jeg snudd ryggen og gått.. Jeg har gang på gang mislyktes. Jeg tror at vi får så mange oppskrifter på hvordan vi skal oppnå suksess (og i mitt tilfelle har det gang på gang endt med fiasko (utenom når jeg har hatt en rolle å være i)) at vi glemmer det viktigste: Frelsen og Friheten i Kristus.

Hva om det er så enkelt? Leve nær Pappa, ta imot Hans kjærlighet, elske Han, så kommer resten av seg selv.

Jeg har ingen rolle, jeg var blitt ubetydelig. Å ha ansvar gir meg så mye mer mot, for da kan jeg spille en rolle og være sterk. Å være uten rollen, kan skape et behov for å ta på en maske istedetfor rett og slett fordi noe mangler. Det var det jeg gjorde. Jeg følte meg som en fremmed når jeg kom inn dørene i Bedehuskirken, ingen som hilste på meg fordi jeg hadde ansvar for lovsang eller forbønn, ingen som visste hvem jeg var fordi jeg ble presentert fra scenen. Ingen som trengte min input fordi jeg hadde innflytelse. Jeg var ikke engang et kjent fjes på gata lenger, ingen som stoppet og snakket med meg bare fordi jeg var engasjert i ungdommene deres. Ingen som visste hvem jeg var. Jeg tror ikke jeg visste selv engang ..jeg var naken, helt uten rolle og ansvar. Kirk Franklin sier det så fint: "Get the actors off stage, and let church begin". Jeg var en skuespiller, og Jesus måtte få meg av scenen før Han kunne sette meg fri. Jeg var naken, men nå er det Jesus som har kledd meg. Jeg er ikke lenger redd for hva folk tenker om meg, jeg gjør ting jeg aldri før kunne gjøre uten å tenke meg om 10 ganger.

Det var der det begynte ..på kne foran Herren (på TFI), villig til å gi Han all kontroll, fordi jeg vet at Han elsker meg!

Reisefeber

2012-01-23T09:22:00.000+01:00

Prøver å legge bort alle planene, jobbe med skolen, ordne ting som skal gjøres. Men det er på grensen til umulig, Det er som om tankene dras tilbake til Kambodsja og med ett er det som om språk, kultur og omgivelser er byttet ut - fra kjente norske ord, kjent kultur som ofte har så sterk innvirkning at jeg blir i mine vandte mønster og for tiden vinteromgivelser med spor av snø, nakne trær og ingen fuglekvitring - til begrensede mulighet til å forstå hva det prates om, varme både i kultur og temperatur, en særegen lukt som ikke kan beskrives og muligheten til å sprenge personlige grenser i en annerledes tilværelse.

To uker igjen til jeg reiser!

Åpen adgang

2012-01-21T21:21:00.000+01:00

Når jeg ser Gud, har jeg ofte diktet et bilde selv, men lengselen er å få et glimt av Han slik som Han er!

På første møte med Sozo-prosessen som jeg går gjennom, ble jeg utfordret på å åpne døra inn til det mørke rommet der jeg hadde stengt meg selv inne for å beholde kontrollen i livet mitt. Jeg som lenge har trodd at det rommet var der jeg stuet inn all dritten jeg ikke ville skulle vise, men så viser det seg at rommet er tomt, mørkt, og jeg selv er i det med bare en dør og håndtak kun på innsiden. Så satte jeg den på gløtt, inviterte Jesus inn. Der fikk jeg sitte på fanget til Pappa og bare ta imot Hans kjærlighet.

På andre møtet, som var på torsdag, var jeg igjen i det rommet, uten at jeg hadde gjort noe for å få tankene dit. Det var meg og Pappa igjen, masse farger og fest! Rommet og følelsen av å være der var totalt forandret. Jeg er satt i frihet og undrer meg stadig over prosessen jeg har vært gjennom og hvordan jeg opplevde det. Ikke minst ser jeg fram til hvert et øyeblikk sammen med Gud. Relasjonen vår kan vanskelig beskrives. Det er som å ha truffet den perfekte Pappaen, og så viser det seg at Han ønsker å adoptere meg! Helt ubeskrivelig..

Ofte har opplevelsen min av nære relasjoner vært at jeg ønsker å ha dem der, ønsker å bruke tid og prate, ønsker å bli sett og kjenne at jeg betyr noe for den andre. Men så har jeg hatt ambivalente følelser i det å slippe folk innpå meg, ville helst ha dem på en armlengdes avstand slik at jeg ikke risikerte å bli såret når de gikk.. Ville late som om jeg var innenfor, men definerte meg selv som utenfor. Det går ikke lenger, det vil jeg ikke lenger, og jeg merker allerede konsekvensene. Jeg klarer ikke lenger å holde folk på avstand selv om jeg innimellom prøver av gammel vane, følelsene i det kommer etterhvert til overflaten og jeg ender opp med å være ærlig med dem. Som introvert er det mye jeg kan sjule, men stillheten min avslører meg, samtidig som at jeg merker at jeg kommer raskere ut av skallet mitt fordi jeg ønsker å være ærlig. Så ser jeg at når jeg er ærlig, og tar ut det som er vondt i ord og tårer, så kommer Gud. Er nær. Helbreder. Lar meg ta nye steg.

Permanent..

2012-01-21T12:37:00.001+01:00

..defineres av Wikipedia på denne måten: "Permanent betyr vedvarende eller konstant og brukes til å betegne innretninger av en lengre varighet. I folkelig dagligtale betegner permanent en hårbehandling av en viss varighet."

Den prosessen Gud har fått lede meg gjennom over en periode på ca to år, er en permanent forandring. Jeg vil aldri kunne velge å gå tilbake til den jeg var før, nettopp fordi Han har forandret meg til å ha det bedre, være bedre og med en bedre framtid i sikte. Jeg vil aldri være i stand til å velge en annen vei for å velge bort Guds nærvær, jeg kan rett og slett ikke leve uten Han. Jeg husker enda et minne fra peisestua på Horve da jeg over tid hadde lurt på om det var vits i å følge Jesus i det hele tatt, og var lei av at jeg ikke erfarte Han mer. Jeg ba Han om å gå, jeg sa til Ham at jeg ikke ønsket å være med Han mer, men i det samme øyeblikk fikk jeg en opplevelse av at rommet ble tomt. Jesus hadde respektert mine ord og gikk ut av rommet. I det øyeblikket visste jeg at Han hadde vært der hele tiden, jeg visste at Han hadde mer for meg enn det jeg hadde erfart. Valget var mitt, Jesus trenger seg ikke på, Han tramper ikke over oss og tar styringen fordi Han vet bedre hva vi trenger, men gir oss valget.

Den gangen gikk det bare noen minutter før jeg innså at jeg hadde tatt feil, og inviterte Han inn igjen. Ensomheten ble borte, rommet ble igjen fyllt av Hans nærvær. Jeg var omtrent 17 år den gangen, ca 14 år siden, og nå endelig har jeg gikk Han hele kontrollen (tror jeg iallefall..). Litt om litt, fordi for meg har det vært en prosess. Noen ganger har jeg til og med prøvt å følge noen slags "oppskrifter" på å gi Jesus kontroll, noen slags ritualer som skal føre en nærmere. Men det handler ikke om hverken oppskrifter eller ritualer, eller måter å gjøre ting på. Det handler om hjertet. I Matteus i Message-oversettelsen av Bibelen så står det at Jesus sier at det er ikke ordboka som gir mening til ordene og handlingene våre, det er hjertet som viser betydningen av det. Hvis en følger oppskrifter og ritualer for å få Gud til å gjøre noe spesielt som en selv ønsker, vil en aldri lykkes, det blir som å putte Gud i en boks og ta Han fram hver gang en har et ønske eller behov for noe. Men hvis en gjør det utav friheten som oppstår ut av fellesskap og lydighet mot Gud, gir det Gud mulighet til å møte oss med sin ubetingede kjærlighet.

Jeg vet at den forandringen Gud har gjort i mitt liv gjennom sin grenseløse kjærlighet for meg, vil være permanent. For Pappas kjærlighet forandrer seg ikke. Jeg kan stole på at om det dukker opp mer som jeg må få orden på eller forandring i meg selv, så vil Pappa lede meg gjennom det og gjøre det som trengs. Jeg vil aldri kunne klare det selv, for da kommer jeg til kort, men Gud kan gjøre det: Han fullfører! Digger å være med på det Pappa gjør, Han er helt konge!

Men jeg kan si å ha fått i både pose og sekk, for ikke bare har jeg fått permanent forandring i livet mitt, men jeg har også fått permanent i håret. Satt i 4 timer i går som modell for ei som er i lære, som ikke hadde gjort det før. Og når hun spurte om jeg var hårskjær så tenkte jeg at jeg skulle tåle det som kom, for jeg tåler litt smerte selv om jeg er hårskjær, så jeg var så eplekjekk at jeg sa jeg ikke var hårskjær.. Jeg angret. Angret på at jeg skulle ta permanent, angret på at alle disse rullene skulle rulles stramt inntil hodebunnen. For å si det sånn så gjør jeg ikke det igjen.. Men det ble utrolig fint, og jeg er glad for at jeg fikk krøller :) Takket være den gode lærlingen som gjorde det veldig bra!

Elsket

2012-01-19T14:17:00.002+01:00

Jeg er elsket av Pappa, digger å være med Han og oppleve at Han fyller meg med sitt nærvær. Er helt utrolig at det er mulig, at jeg kan få lov. At jeg får være... ELSKET.

I dag mårres hadde jeg noe kunnskap om det jeg skulle inn i, men tenkte at dette blir jo lett for jeg har jo gjordt største jobben i prosessen og dette blir på en måte bare en liten avslutning av det hele. Jeg hadde nemlig en ganske utfordrende prosess sist gang jeg var gjennom en del av Sozo-opplegget, men har opplevd en helt ny frihet i tiden etterpå. Denne gangen var minst like krevende, men mer fredfull. Noe av grunnen til det er at jeg har fått et nytt forhold til det å hvile i Jesus.

Åpenbaringen av hvile kom en dag jeg hadde hentet ungene og vi gikk hjemover. Etter å ha vært høyt og lavt et lite stykke satte Turbo seg bare plutselig på fortauskanten og så ut som om hun hadde sittet der i lang tid og bare gjordt ingenting. "Jeg hviler", sa hun og det gikk opp for meg at å hvile i Jesus er faktisk så enkelt som å gjøre ingenting. Ingen-ting! Som i: ikke prøv engang. Bare hvil! Ikke gjør noe, bare sitt der og slapp av, Gud ordner opp helt alene, i meg.

Det er så mange ting som ofte har blitt teori i hodet mitt uten at hjertet har fått noen forklarer på hvordan man praktisk gjør det, så å hvile er altså å bare gjøre ikke no'.

Så satt jeg da der i stua til mentoren min, med henne og den ukjente dama som begynner å bli mer kjent for meg etterhvert som vi tar steg sammen, og hørte på en løvsang (lovesong, for de som lurte) og kjente allerede at Gud var kommet nær. Etterhvert som områder i livet mitt ble avdekket, fienden avvæpnet og sendt av gårde naken og tomhendt, ble det mer og mer frihet i meg. Så da de etterhvert ba for meg fikk Pappa fylle meg mer og mer, og jeg fikk gitt mer og mer kontroll over til Han som ikke bare er min Pappa, men som også er sjef i livet mitt. For å si det mildt.., så var det fantastisk!!

Hva det konkret vil si å gi ifra seg kontrollen til Jesus? Det vil si at på vei hjem hadde jeg ingen problemer med å holde fartsgrensene (ikke for å skrøyde..), og når løvsongene stod på i bilen (og jeg sang selvfølgelig av full hals) kjente jeg Guds nærvær i meg. Føltes som om Han jublet og tok helt av i vill glede over min nyvunnet frihet. Å gi kontrollen til Jesus innebar også at når jeg kom hjem, smurte ei skive og skulle kose meg med mat og Burn (energi/brus drikk, som i seg selv kan være uproblematisk, men i mitt tilfelle på dette tidspunktet i livet mitt representerer den behovet for å ha kontroll over kroppen min og evnen til å være oppegående selv med lite søvn og energi..), endte det med at jeg hadde større behov for å tømme ut Burnen enn å drikke den. Så det gjorde jeg.. tømte en nesten full boks med Burn rett i vasken. Halleluja! Gud er virkelig god, og det slår meg når jeg sitter her og skriver at selvkontroll er jo en av Åndens frukter, så når Jesus får være sjef i livet mitt og har kontroll, så vil jeg ha selvkontroll fordi Den Hellige Ånd er selvkontroll i meg. Snadder.. Dette er jo faktisk helt konge!

Så nå skal jeg nyte det Pappa gjør i meg (og snøen som laver så koselig ned ute), kan dere tygge på dette imens:
^{Galatians (Message)19 -21"}What actually took place is this: I tried keeping rules and working my head off to please God, and it didn't work. So I quit being a "law man" so that I could be God's man. Christ's life showed me how, and enabled me to do it. I identified myself completely with him. Indeed, I have been crucified with Christ. My ego is no longer central. It is no longer important that I appear righteous before you or have your good opinion, and I am no longer driven to impress God. Christ lives in me. The life you see me living is not "mine," but it is lived by faith in the Son of God, who loved me and gave himself for me. I am not going to go back on that."

Gode dager

2012-01-13T09:22:00.000+01:00

Opplever å være i godt humør for tiden. Tiden strekker til, mye skjer og mannen er hjemme igjen. Det merkes ikke at januar er en av de mørkeste månedene i året, for alt inni meg er så lyst. Jeg ser stadig at Gud har svart på bønner jeg har bedt for lenge siden.

Gud har åpnet øynene mine, Han driver å viser meg mer. Jeg har fått være med på utrolig mye i livet mitt, både for min egen del og for andres del. Gud forandret meg fra å være ei knust lita jente til å bli den jeg er i dag, Guds datter. Elsket. Glad. Fri. Jeg er alt jeg noen gang kunne drømme om, og har vært med på utrolig mye gøy. Har fått se det Gud gjør i andre, at Han helbreder folk, at Han gir nytt mot og sørger for behov. Alle disse tingene kunne jeg fortsatt å få se, være i tjeneste, oppleve det godt å være der for andre, men lenge har jeg bedt en bønn om å få se mer, erfare mer og bety mer.

Det som har skjedd er at Gud har ikke svart på den måten jeg trodde Han kom til å gjøre, for jeg tenkte Han bare kunne begynne å gjøre mer der jeg var. Han har svart på sin måte, og tatt meg til der Han er. For at Han skal få gjøre mer rundt meg, så må Han gjøre mer i meg. Ofte har vi kristne en tendens til å søke Gud for andres skyld, istedet for å la Gud gjøre ALT Han har planer om i vårt eget liv. Vi snakker om alle vi skal nå, alle vi må dele Guds Ord med, alle vi må be for, og så glemmer vi det viktigste i alle ting: Vår egen relasjon med Pappa. Tjeneste kommer ut fra hvile, men ikke en hvilken-som-helst hvile. Det er ikke nok å bare slappe av en dag i uka, og vimse seg inn i et menighetslokale. På en måte tror jeg at i underbevisstheten min så var dette nok. Hvile. Ta noen fri-år. Ta seg av familie. Men det er mer.

Hvile er å være i Jesus, la Han forme meg og sitte i førersetet i livet mitt. Det er en prosess å komme til det punktet, en prosess Gud må styre og lede i, og hva det vil si å være i Jesus kan vanskelig settes ord på. For min del har de siste månedene vært helt utrolige i denne prosessen, som egentlig har pågått hele livet mitt. Vanskelig å beskrive. Men det kjennes egentlig ut som det har skjedd en total vårrengjøring inni meg, nei, la meg tenke meg om, jeg tror jeg kan dra det så langt som at det har skjedd en renovasjon, full oppussing liksom. Og i huset mitt er det gjennopprettet orden og fred. Jesus har fått tilgang til alle rommene, og jeg er blitt satt i frihet.

Uredd

2012-01-11T14:51:00.000+01:00

Dagene er lange, gode og fryktløse. Hodet begynner å komme seg igjen etter en aldri så liten (heller lang) dvale. Eksamene før jul har vist relativt gode resultater, og nå for tiden er det masterskriving, jobb, familie, forberedelse til Impuls bønne-team, og seff: forberedelse til Kambodsja-Ostepop-Team!

Jeg gleder meg så sykt til å reise! Har nedtelling og har allerede begynt å gjøre klart viktige ting som pass, lakenpose og kart. Har kontakt med folk der nede, og følelsene tar av når jeg tenker på hvordan det vil være å komme ned dit igjen. Abstinensene er definitivt tilbake, men behovet blir i alle fall dekket.

Jeg er i prosess når det handler om hvor jeg vil jobbe, og hvor jeg vil høre til i menighet. Synes det er ufattelig vanskelig å skulle velge fordi det virker så egoistisk når jeg tenker over kriteriene mine. Men noe av det som skårer høyest på lista er ungenes trivsel, det er så enormt viktig at ungene finner seg til rette i menigheten vi velger og at de får tilhørighet i fellesskapet. Derfor er jeg litt fram og tilbake, noen ganger er løsningen logisk, andre ganger går jeg meg vill i alternativer.. I helgen som var, var jeg helt sikker på hvor jeg hører hjemme. Kjørte ungene til svigers og kjørte på Åpen Himmel Konferanse. (Konferanse er egentlig å ta hardt i, tror at jeg tradisjonelt sett ville kalt det en møtehelg.)

Egentlig var jeg "bare" på jobb, men hadde privilegiet av å få med meg mye allikevel. Jeg hadde gode møter både med Far og med søsken, på tross av min tilstand når det gjaldt øynene som plutselig tidligere i uka fikk en eller annen betennelsesgreie.. Hadde det veldig bra hele helgen, men opplevde å bli spesielt inkludert på lørdagskvelden da jeg først fikk en ny åpenbaring av Pappas kjærlighet for meg, og så senere ble invitert fram som stab til å be for folk. Var så utrolig godt å være sammen i Guds nærvær. Fikk også en god og åpen prat med en jeg har kjent i over 10 år, noe som er unikt for min del fordi mine nære relasjoner stammer som oftest fra max 7 år siden, med noen få unntak.

Merker forresten konkret forandring på et punkt jeg ofte har vært sårbar og redd for hva andre tenker. I møte med nye har jeg vært redd for å hilse på, eller å prate bare for å prate. Merker at i det siste så har det ikke brydd meg, jeg sier hei til dem nesten uansett, og tenker ikke over om jeg glemmer eller ikke gjør det på riktig måte. Har fått en frihet i det. Tidligere når jeg har truffet kjentfolk ute på gata som jeg ikke har sett på veldig lang tid, har jeg ikke tatt kontakt fordi jeg har vært redd for at de ikke skulle kjenne meg igjen. Og hva sier en da liksom? Tror det har vært en frykt for ikke å bli husket, eller å ikke ha betydd noe i andres liv. Dette har jeg ikke fått testet ut enda, men mener og tror at det går på samme frykten og at den nå skal høre til å være borte.

Er med andre ord uredd for tiden, tenker ikke på hva andre tenker om meg. Har sluttet å unnskylde meg for ting jeg gjør som jeg egentlig vet at ikke det er noe galt i, men som noen ganger kan føles flaut og som man har mest lyst å bare feie under teppet. Jeg elsker å være nær Gud og benytter alle (vel.. definisjonsak, men nesten alle..) anledninger jeg får til å lese i Bibelen, har fått en ny trang til å bare lese om når Jesus gikk på jorden, og har prøvt flere ganger å gå videre i det Nye Testamentet uten å få det til. Havner liksom tilbake i de Gode Nyhetene (Evangeliene) som beskriver Jesus sitt liv.

Ettertanke

2011-12-31T21:24:00.000+01:00

Har hatt en annerledes romjul. Annerledes fordi vi er mye alene som familie. Annerledes fordi vi har truffet hele familien på begge sider i løpet av juledagene. Annerledes fordi vi ikke er på leir. Annerledes fordi jeg opplever meg som forandret.

Ofte kan det være slik at jeg går gjennom en prosess, er med på leir, festival eller kurs som gjør at jeg forandres og utfordres intenst over noen få dager og som jeg merker gjør noe med meg, men som kanskje går litt tilbake igjen til vanlige tralter. Jeg skal ikke påstå at denne gangen er det totalt annerledes, men jeg ser små tegn til at det muligens er det. Jeg gikk på en smell i fjor romjul som jeg var redd skulle skje igjen, gikk rett i kjelleren og hadde problemer med å komme meg opp igjen. Begynte å se tegn som igjen kunne gjøre det til en slik en romjul, mye stress, mye folk, lite kontroll. Så tok jeg meg en tur ut, maen la ungene, det var kveld, mørkt. Jeg hadde mye adrenalin i kroppen. Var sint. Gikk til der veien var mørkest. Stoppet, og husket plutselig at jeg var mørkredd. Jeg valgte allikevel å bli i mørket, kikket på stjernene og roet meg ned. Når jeg var på vei tilbake til huset, satte jeg meg ned. Tenkte mye. Sende en melding til ei som er veldig nær meg. Så ba jeg. Sa det som det var, til Han som tar imot alt.

Så gikk jeg inn med tro på at det skulle ordne seg. Satte meg i en stol, alene på kjøkkenet. Maen kom inn, laget en te-kopp til meg, og plutselig var det som om det hadde løsnet. Fred. Ro i tankene. Ikke lenger behov for å distansere meg fra andre. Det var egentlig helt fantastisk.

Dagen etterpå var det også godt å være meg. I tillegg var vi på storfamiliebesøk, der jeg ikke tenker jeg hører til. Men litt etter litt, etterhvert som jeg fikk noen gode samtaler om viktige ting og opplevde å bli sett, åpnet Gud øynene mine for at jeg hører faktisk til. Det var familien min. Merkelig nok sitter et øyeblikk som brent på netthinnen, og det var når svogeren min tørket snuen til minstegutten min mens han var opptatt med å tegne ved et bord som var livlig og fullt av mennesker som er knyttet sammen. I det øyeblikket gikk det opp et lys for meg, som jeg har holdt fast på siden. Kost meg med når jeg er litt i drømmeverden, og undret meg over når jeg har vært med Gud og familien min.

Jeg har vært meg. Hvem er jeg? Det kommer an på øyet som ser, hjertet som kjenner. Jeg er meg, skapt til å ligne Gud, elske, føle, leve, være. Jeg er Guds barn, Hans øyensten, i Ham som er begynnelsen og slutten. Elsket av Far. Klar for mer! Klar for det som Han har for meg i 3023 ..oj, bomma.. 2012 ;-)

Guds gode velsignelse for det nye året!

Stille Jul

2011-12-26T09:54:00.000+01:00

Er takknemlig for gode dager med de nærmeste. Hadde en relativt stille,enkel og rolig Jul, og er takknemlig for dagen vi feirer for at Jesus ble født i det hele tatt. At Han valgte å komme til oss for at vi skulle slippe å være perfekte, men å fullføre det vi aldri vil strekke til å gjøre.

Hvor ble den av?

2011-12-22T19:08:00.000+01:00

Jeg har lett over alt og finner den ikke!, det er som noen har tatt den eller at tiden har gått så fort at jeg ikke har lagt merke til at den er borte. Desember altså. Den begynte så rolig, med en plan for både jobb, skole og blogg.. ja og så familie da.

..Advent. Det skal visst bety ventetid, men advent har vært alt annet enn venting. Det har vært livsglede. Frihet. Tårer. Smerte. Glede. Fred. Stress. Mangel på evne til å få julegavene i orden i tide, og julekortene ut til dem det står navnet på..

Det høres livlig ut oppe. Far gjemmer seg og ungene roper på meg fordi de ikke finner han, plutselig høres et brøl og far hopper fram fra et eller annet sted. Barnehyl, latter. Overtrøtthet. Det er juleferie, og vi skal få feire et lite barn som kom for å gi livsglede.

8. Desember..

2011-12-08T20:02:00.000+01:00

..og dagene suser av gårde. Etter foreleseren min sin definisjon ville synet mitt definitivt gått under perspektivet om at tiden går fordi det skjer noe. Ikke det at det skjer noen aktivitet hele tiden, men enten så gjør jeg noe eller så tenker jeg mye og da går tiden fort.

Jeg er kommet til 8.Desember allerede og hoppet over de fleste dagene allerede, men i dag vil jeg trekke fram ei lita jente som har fått stor betydning i våre liv. Hun går i barnehagen sammen med ungene mine, og er ei lita solstråle. I det året som gikk hadde vi en utfordring i det at ungene skulle forstå at det igjen var trygt å knytte seg til folk. Vi skulle være her over lengre tid, ikke som i Oltedal og Forsand, der vi skulle videre igjen.. Tror at de to overgangene gjorde det vanskeligere for ungene, men flere morninger kommer denne solstråla oss i møte og gir min lille gutt en stor og god klem. Hun er full av kjærlighet og har vist utrolig god omsorg og støtte på noen så ellers litt vanskelige morninger. I dag var Turbo på besøk hos henne, og når jeg hentet henne etter barnetv var det bare så det strålte av dem begge. De hadde hatt det kjempegøy i lag.

Vi trives. Har det bra. Er på rett sted. Det er nesten litt for godt til å være sant. Og jeg har et drikkeproblem, søler i hytt og vær.. (her har maen vært, ja, for den setningen kan jeg ikke huske å ha skrevet..)

Sånn da har jeg fått tørket opp te-en, og skiftet klær.. hmm, jeg tror jeg skulle skrive noe omfattende greier og komme til et godt poeng. Men de er jeg egentlig tom for, jeg er syk for tiden ..eller halvsyk. I dag var jeg så syk at jeg holdt meg hjemme, men så frisk at jeg jobbet et par timer.

Prosessen jeg er i for tiden virker stillestående, det skjer liksom ingenting, og noen ganger virker det nesten som om jeg tar noen skritt tilbake heller enn noen skritt fremover. Men jeg vet at jeg ikke ignorerer den, for jeg har fått en ufattelig tørst etter Guds Ord. Jeg må liksom bare lese i Bibelen, noen ganger flere ganger til dagen. Jesus fasinerer meg, og Jesus skremmer meg. Han er så enormt tydelig, legger ingenting imellom. Det er rett og slett utfordrende å lese om De Gode Nyhetene som Jesus kommer med. Det er da jeg begynner å tenke gjennom mitt eget liv..

2. Desember

2011-12-02T18:25:00.000+01:00

Kollegaen min

Jeg lærer mye godt på jobb og trives godt i både miljøet og med arbeidsoppgavene. Men noen ganger blir det rett og slett for mye. For mye stress, for mye å gjøre på en gang, for mye å kunne og skulle holde styr på. Ei på jobben har vært ei jeg har kjent til i mangen år fordi vi har gått i samme miljø og sett hverandre, men aldri snakket sammen. For et par uker siden fikk jeg en arbeidsoppgave av henne som for meg var vanskelig å løse, og til tider kom jeg og spurte om ting jeg visste hun ikke kunne svare på bare fordi jeg måtte sette ord på det jeg skulle prøve å løse.

Hun smiler og ler og sprer glede rundt seg, og selv om hun vet at dette burde vært gjordt for en måned siden stresser hun verken meg eller seg selv. Er preget av nåde og deler nåden i møte med de rundt seg. Jeg opplever å bli sett og tatt på alvor, og jeg får rom til å lære nettopp fordi jeg er ny. Jeg setter stor pris på kollegaen min, hun er veldig gøy å være med :)

1. Desember

2011-12-01T14:36:00.003+01:00

Kiropraktoren min

Har du hørt om han Tor? ..han kiropraktor.
En vits som forlengst er glemt, men som stadig har dukket opp for meg det siste halve året. Jeg går til ei som er helt utypisk det jeg hadde sett for meg som en kiropraktor, og har betydd mer for meg det siste halve året enn det jeg visste var mulig i en sånn en jobb. Hun er ung, koselig og har noen teknikker som kan knekke de fleste. Når jeg blir vridd til der kroppen på en måte sier at her skal en stoppe, så knekker kiropraktoren min det som skal på plass inni meg av bein og sånt. Nesten litt som med Gud, når du har kommet til endepunktet så er det der Han får gjøre det som skal til for at ting skal falle på plass.

Hun er alltid positiv og oppmuntrende selv om jeg innerst inne vet at jeg er litt skyld i problemene mine, samtidig som hun også påpeker at anspenthet er vanlig og at det er bra både å komme når en kjenner at det trengs og å komme for å forebygge stivhet. Og så vet hun hva det vil si å skrive en master, så jeg kan til og med lufte gleder og sorger ved det å være masterstudent. For meg så er kiropraktoren min gull verdt, og jeg gleder meg hver gang jeg har time hos henne :)

Hvorfor denne historien? I desember vil jeg innimellom sette pris på folk her på bloggen.

Skjer'a?

2011-11-27T21:37:00.000+01:00

Det har virkelig skjedd en forandring. Flere ting som bare i løpet av helgen har vist seg som annerledes i løpet av helgen. Har vært bånn gass, lite søvn og glede gjennom det hele.

Etter torsdagens samtale var jeg spent på om jeg kom til å merke noen tydelig forandring eller oppleve noe spesielt som en konsekvens av min nylig gjenvunnet frihet. Allerede natt til fredag fikk jeg se det jeg hadde håpet på, en forandring som er svært godt mottatt. Jeg har vært endel plaget med mareritt. Stort sett når jeg har drømt har jeg egentlig glemt hva jeg drømte, men våknet sjelden med en god følelse etter å ha drømt, noen ganger var det vonde følelser og mareritt jeg husker godt. Så lå jeg da og sov fredags morning, og var i drømmeland. Har i det siste stresset med prestasjoner i forhold til jobb, men drømte at en kollega kom mot meg med åpne armer og sa: "Eg skylde deg ei pølsa!" fordi hun var så fornøyd med at jeg var villig til å gjøre jobben min. Ikke at jeg hadde gjort noe veldig bra eller fikk det til, men at jeg var villig! Det var helt utrolig å våkne litt lattermild i fra en drøm som ikke hadde noe vondt i seg.

Hele fredagen gikk jeg rundt med en fred i kroppen og glede av å være på jobb. Var egentlig syk på torsdag og ville ta meg fri på fredagen hvis jeg var like dårlig, men etter å ha våknet av den gode drømmen hadde jeg kjempelyst til å være på jobb uansett hvordan formen var. Fikk en litt lei episode med en annen kollega, og tok det opp. Og når vi stod og prata fikk jeg tårer i øynene selv om det var en filleting. Vi ordnet opp. Var godt, samtidig rart at følelsene slo så kraftig inn. Lenger utpå kvelden (fremdeles på jobb da det var fest på huset..) tullesloss jeg med ei god venninne av meg, og noe av det som kom frem på torsdagen var tretthet i kroppen min (som vi da ba for), så jeg er vandt med at jeg alltid, og jeg tuller ikke: ALLTID! er svakest i sånne situasjoner. Men plutselig hadde jeg kraft, vi var likeverdige. Et øyeblikk der hadde jeg til og med overtaket :)

Sliten og glad kom jeg meg i seng halv fem om natta, og fikk sove helt til halv tolv (uvandt..). Hadde en fin dag med pynting til advent, kos med familien og husarbeid som har hopet seg opp i disse travle (les: giddalause) eksamenslesingstidene. På kvelden skulle jeg se grinefilm med ei nær venninne av meg. Tenkte det må jo testes ut om følelsene faktisk er helt der de skal, og en koselig jentefilm å felle noen tårer til kunne jo være en fin anledning (note to self: sjekk ut mine venninners film-smak før jeg sier ja til film..). Filmen var alt annet enn koselig. Saras nøkkel het filmen og hadde en handling som byttet mellom 1942 og 2002. Jeg var ikke forberedt på at det var en syyyykt sterk film, og ofte klarer jeg jo å distansere meg såpass at det ikke er et problem. Men når den lille tiårige jenta (i 1942) stengte lillebroren sin inne i et hemmelig skap for å skjule han for politiet som arresterte resten av familien fordi de var jøder, da ble det for mye for hele meg. Jeg satt og nesten hulkegrein og tårene rant endel i løpet av hele filmen, og når jeg stod opp på søndagen var øyenlokkene mine helt hovne (kan ikke huske å ha sett det før..).

Så står jeg da igjen med tre bevis på at noe i livet mitt er forandret: Gode drømmer, styrke i kroppen og følelser som er i kontakt med resten av kroppen.

Et nytt steg

2011-11-24T21:32:00.001+01:00

Egentlig har jeg god tid nå til å sitte og lese til eksamen som er på mandag og torsdag, men jeg er trett, sliten og har ikke akkurat motivasjon til å gjøre nettopp det.. Har hatt en tøff og en enormt sykt vanvittig spesiell dag. Er tre uker lang tid? Prosessen som jeg begynte på TFI er tatt til et nytt nivå. Etter TFI skrev jeg -"Men Gud kom. Ledet meg inn i en prosess jeg tror vil ta lang tid. Elsket meg som om jeg var det eneste barnet Han hadde. Viste meg at Han er der for hvert skritt jeg tar." Og det erfarte jeg i dag når jeg tok et nytt steg. Nå vet jeg at jeg er sprø som deler dette, men det får briste eller bære - om det også kan hjelpe deg der du er (eller om det bare styrker troen din).

Dagen startet relativt greit og ungene syklet seg i barnehagen, litt trøbbel med levering, men med trygge voksne å levere dem til går det som regel bra etter ei lita stund. Hodet mitt var litt i ørska, litt halvsyk. Har hatt vondt i halsen og hostet de siste dagene og i dag virket det nesten som om feberen hadde meldt sin ankomst.. Dagen var allikevel for viktig til å gå glipp av, så 5 min for sent (i forhold til planen om å nå en avtale kl 10) kom jeg meg avgårde til en ukjent dame og hennes venninne for å bli bedt for. Min kjære mentor måtte melde avbud og jeg var overlatt til snille, men bestemte mennesker som ønsket meg det beste: FRIHET!

Jeg kom fram, vimset litt med å finne inngangen og ringte til hun ene for å komme meg inn. Fikk en god klem og en varm mottakelse (så varm som det gikk an i et relativt kjølig rom som de prøvde å få varmen opp i). Jeg var spent. Ante ikke hva som ventet meg, men visste at Gud ville gjøre noe i livet mitt og at det hadde med bekjennelse, tilgivelse, nåde og frihet å gjøre. Jeg fortalte hvem jeg er, hva jeg gjør, hvor jeg går og kom etterhvert inn på bakgrunnen min. Hovedtrekkene.

De hadde bedt på forhånd, fått det meste av det de trengte å vite om hvordan Gud ønsket å lede meg til frihet. Hadde fått kart over hvordan de ulike tingene i livet mitt hang sammen. Hun som ledet samtalen tok meg gjennom ulike områder som gikk på f.eks frykt, avvisning, tungsinn, og vi jobbet oss gjennom de ulike. For hvert område opplevde jeg at det var ting jeg måtte ta opp igjen fra barndommen, noen lå lenger opp i tid, var til tider krevende og tungt. Men jeg var bestemt på å fortelle det som lå der i minnene og i lengslene. Opplevde at Gud var nær når vi ba og kjente at ting løsnet når hun som ba for meg brukte Navnet Jesus.

Alt gikk egentlig helt fint, helt til jeg trodde vi var ferdige. For når hun spurte om det var noe jeg tenkte på -og jeg hadde blitt mer tankefull enn for bare et øyeblikk siden- gikk både tankene og følelsene mine rett til det som har med sinne å gjøre. I mange år hadde jeg stengt inne sinne mitt, og ikke klart verken å kjenne på den følelsen eller å få det ut på en fornuftig måte. Ikke før for noen år siden, noe som var veldig sårt for meg å oppleve, samtidig som jeg til tider har vært sintere enn nødvendig i situasjoner som var helt unødvendig. Heldigvis var hun ikke ferdig, det var ett område igjen, der sinne var for meg det som bandt meg mest.

Heldigvis at det også skulle frem. For når vi fikk snakket om det, bekjent det som synd, erklært Jesus som Herre over det, og bedt det bort (lang prosess, kort fortalt..), var det liksom bare greit. Men jeg hadde forventet mer. (Igjen..) -MER- Og det er vel det som har preget meg de to siste årene: Mer av Han som er den eneste som kan fylle mine behov. Vi var ferdige, de skulle bare spille en sang, så skulle jeg bare slappe av og lytte, og slik bare vær åpen for å ta imot - et møte med Jesus. Og for et møte!

Jeg har hatt et rom der ingen slipper inn. Et rom med håndtak på innsiden. Der det bare har vært ei lita, stille jente med en umettelig lengsel etter mer. Og plutselig ble denne lille jenta utfordret på å lukke opp døra og slippe Jesus inn. Inn i det innerste, der jeg har samlet opp lengselen, behovet for mer, et mørkt rom der ingen andre skulle få se. Jeg åpnet døren på gløtt. Jesus kom stille inn. Tårene mine rant. Den følelsen fra møtet med Gud på TFI, følelsen av å være elsket. Samtidig trett. Sliten etter 3 timer i hard jobbing blandet med Guds kraft.

Så lå jeg der da, i et rom jeg aldri hadde vært i før med to skjønne damer som jeg aldri hadde møtt før. Sammenkrøllet på en sofa, med et godt teppe over meg. Strekte ut hånda mi, hun som hadde ført samtalen og bønnene tok den. Holdt godt fast. Kjentes trygt å være meg. Trygt å vite at Gud holder meg fast. Leder meg nærmere. Jeg kan enda ikke forvente at livet vil bli slik jeg har tenkt, men jeg er klar for mer. Klar for å være meg og leve i frihet!

Bare Jesus Frelser

2011-11-24T20:38:00.000+01:00

Dette er Julens gode nyheter:

"For unto us a Saviour came
Amazing grace that takes the weight

His name is hope for all the earth
His name now and beyond this life
God with us

And You shall be called Almighty God
And we shall declare

Your name is higher, higher
Jesus Christ Your name is glorious
Your name is greater, sweeter
In all the earth, higher, higher

Now unto me, the Christ revealed
For you so loved and love me still

So great and greatly to be praised are You
So great and greatly to be praised

I owe You my life
I will worship You forever
I owe You my life
I will live to bring You praises"

Fra Hillsong - lyrics

Håp

2011-11-22T12:00:00.000+01:00

I slike tider som dette må jeg jo bare finne noe jeg gleder meg til, som jeg vet kommer til å bli gøy (sånn utenom eksamen..). Da er det bånn gass med julemusikk, litt smågodt og tankekart. Tankekart fordi da ser jeg at jeg ikke er dum (en kunne jo begynne å lure når elementære viktigheter i pensum ikke går opp for en før så langt ut i semesteret at eksamen står for døren), smågodt ..fordi det er godt ;) og julemusikk fordi jeg gleder meg til Jul og forventer at det skal bli gøy å igjen feire livet, og Han som ble født for at vi skulle få nettopp det -liv-.

Ellers er jeg hjemme, leser, nyter sola hver gang jeg titter opp fra pensumet, og kverulerer med maen om vittige poenger i teoriene.

Og i dette finner jeg håp: jeg dør ikke om jeg stryker på eksamen, jeg gjør det bare litt vanskeligere for meg selv. Uansett hvor dårlig følelse jeg måtte ha etterpå vet jeg at det er ikke i hodet mitt verdien min ligger, men i Guds kjærlighet, for der er jeg som barn umistelig.

Ikke en uke..

2011-11-21T20:02:00.000+01:00

..igjen til eksamen, men nå er det en uke til jeg er ferdig med første eksamen.

Nydelig dag

2011-11-18T20:23:00.000+01:00

Aldri har veien fra spisestuestolen til sofaen vært lenger. Foten min sov etter å ha sittet på den en god stund, er best sånn, å komme så høyt at det blir en behagelig lesestilling. For nå er det eksamenslesing (endelig!). Eksamensperioden er i gang, litt over en uke til første eksamen og litt under to uker til andre (siste) eksamen ever. Er allerede godt i gang, og med et motivasjonsboost i går og tidligere i uka har jeg et fornyet håp om å gjøre det bra. Det er ikke lenger viktig for meg å få en god karakter, men å gjøre mitt beste (klisjé.. men den beste veien til suksess).

I dag var det planleggingsdag i barnehagen, og det betydde ingen unger i barnehagen, og ingen lesetimer på dagtid for mor. Var tidlig oppe ..sånn i 6 tiden tror jeg. Koste oss, slappet av. Ungene har ikke hatt en skikkelig hjemmehelg på tre uker (leir, selskap og sånt..), så det virket som at de satte pris på å få være hjemme og bare leke. Ser allikevel at antall leker for Turbo har økt raskere enn antall leker tilpasset Lillegutt så han går av og til og surrer og vet ikke helt hva han skal finne på. Men etter en rask lunsj reiste vi til Klepp (alle barns drøm: McDonalds og skøyteis på ett og samme sted! - hvorfor i alle dager flyttet vi ikke dit??). Først turet vi inn på butikken og kjøpte oss et par bruskasser. Ungene var ivrige etter å komme seg på isen, men det var mange der i dag så begge ungene klarte å vente på at også jeg fikk på meg skøytene. Var gøy å bare være der, kose meg med ungene. Dytte dem på bruskassene. Bære Lillegutt på ryggen. Og se Turbo gå alene og øve på balanse.

Etter turen på isen gikk vi og handlet, ruslet rundt på senteret, gikk på kafé og kikket i butikker. Vi var alle godt fornøyde og satte kursen hjemover til vårt familieoverhode som satt hjemme og leste på eksamen. Ettermiddagen ble fyllt av middag, film og kos, en liten gutt som sovnet i fanget mitt og ei lita jente som satte pris på å få mor alene et par timer.

Alt i alt en nydelig dag. Nå sitter vi her i kveldstimene og leser på eksamen. Koser oss med lovsangsmusikk og ellers alt godt som trengs for å gjøre stressnivået overkommelig.

Tilbakeskuende

2011-11-17T21:25:00.000+01:00

12 siden vi stod foran Gud og lovet hverandre resten av livet. Et stort øyeblikk som med årene bare har blitt større. Vi har mange gode opplevelser bak oss, og mye godt i vente. Er ingen andre i hele verden jeg heller ville ha delt livet mitt med. Med andre ord så har vi vært riktige for hverandre. Og vi har vært viktige for hverandre. Hadde jeg bare funnet gaven jeg hadde kjøpt til min kjære, etter at jeg gjemte den for at han ikke skulle finne den før bryllupsdagen.. (for å si det sånn: jeg gjemte den svært godt!)

5 år siden ei lita jente, som skulle vise seg å være en turbo, kom til verden. Nydelig, vakker, snill, aktiv, morsom, fjollete, til tider overtrøtt, ansvarsfull, bevisst, selvstendig og god jente som er en stor velsignelse i familien vår. Jeg har lært mye av henne, og har måttet lære mye om meg selv underveis i det å være forelder. Vet at det sies at en ikke vet hvordan det er å oppdra barn før en er i situasjonen selv, men jeg tror også at det også kan være så utrolig forskjellig og variere sterkt fra familie til familie hvordan det oppleves. Ingen familier er like. Og jeg er ekstremt glad for den familien jeg har. Så skal det vel i samme slengen nevnes en liten gutt som har blitt 3 1/2 og som sprer livsglede og kjærlighet rundt seg (og som likte godt å henge med far i hjemmekinoen og se film og spise digg når storesøster hadde jenteselskap).

Jeg har det bra. Har hatt en god opptur etter TFI, og har ikke tenkt å la eksamensperioden få ødelegge humøret. Litt sint i dag på grunn av at jeg ikke alltid får til alt jeg vil på jobben, og ikke alltid har tid til å gjøre ting så bra som jeg drømmer om på skolen. Men noe av dette handler om tidsklemma som preger samfunnet vårt i dag, og den har jeg seriøst ikke tenkt å la meg gripe av. Jeg vil under alle omstendigheter leve i Guds nåde og kjenne meg fri til å prestere og vise det jeg er god på.

Eksamenslesing og fellesskap

2011-11-11T18:38:00.001+01:00

To ting har preget denne dagen: Eksamenslesing og fellesskap.

Jeg var så heldig å få bruke dagen på Normisjonskontoret i Sandnes i dag (og i går), noe som alltid er en velsignelse, og noen ganger får jeg lest endel pensum også ;) I dag var en sånn en Ja-takk-begge-deler dag. Jeg fikk lest mye i endringsledelse, og fikk en bedre forståelse for "Lille-jeg"-modellen som er utgangspunktet for å tolke teoriene vi tar for oss. Var godt fornøyd med pausene jeg fikk, der mesteparten av dem går i sudoku på mobilen (må til med gode pauser for å konse max). Fikk også noen prater innimellom som avbrekk på alt som skulle forstås.

I lunsjen var det roligere enn i går, da jeg var på samme sted og alle hadde tatt turen dit. Jeg hadde lyst å annerkjenne den gode gjengen som jobber for at mennesker skal få erfare Guds kjærlighet, og leste derfor opp bloggposten min som jeg skrev om TFI. Det kostet, men jeg ville de skulle vite hva de er med på. Jeg var på gråten flere ganger. Men har også lært meg å la tårene renne uten at stemmen blir påvirket av det (det er en kunst). Det var godt å fortelle om det og takke dem for støtten de gir. Og så var det godt for meg å se at folk ble rørt av det jeg opplevde. I går kom en som jobber der og sa at han hadde bedt for meg. Ikke bare er det en trøst i en slik periode i livet, men jeg tror at når vi ber for hverandre så styrker vi fellesskapet og gir Gud rom for å møte oss med sin kjærlighet. Den som er så mye større enn det jeg så for meg før helgens gode (vonde) prosess.

Kjenner det rart å ikke være på facebook lenger. Kjenner et behov for å gi kommentarer til folk, men så lurer jeg på hvor jeg skal gjøre det.. Tror det er en god ting å måtte si ting direkte til folk, eller gå og tenke litt på ting før jeg møter dem igjen og kan fortelle dem alt. Jeg liker den nye tilværelsen min.

Ærlig

2011-11-09T16:52:00.001+01:00

Jeg var utrolig ærlig i min beskrivelse av TFI, og noen ganger lurer jeg på om det er lurt. Men ofte så er vi så altfor flinke til å sjule oss bak fasaden istedetfor å hjelpe andre som strever med lignende ting. Jeg lar bloggposten stå, og håper at noen kan få noe godt ut av prosessen jeg er i.

I forhold til halvsirkelen er jeg i beskjæringsprosessen (pruning), for å komme nærmere Gud og være i Han. Er i prosess der jeg erfarer hva det virkelig vil si å hvile, lærer meg å være tålmodig i det. Er glad for alle dem Gud sender meg på veien, og takknemlig for at jeg får være i det selv om frykten for det kan bli stor.

Nå står eksamener for døren og jeg har mest lyst å barrikere den..

TFI - 2011

2011-11-08T23:27:00.001+01:00

Jeg er takknemlig. Har ikke ord som kan beskrive. Kjenner på en glede over å ha tatt de valgene jeg har tatt i helga, og en forventning til tiden som ligger foran.

Helgen startet bedre enn alle leirer jeg har vært på som mor, for det er det den er -Takk For Innsatsen - leir. Ofte har jeg hatt problemer med å få ungene i seng fordi de er gira, og jeg har mistet tålmodigheten fordi det har vært en lang uke og jeg som regel har hatt et ansvarsområde å forholde meg til når jeg er på leir. Denne var annerledes, jeg var deltaker. Og det gjorde ufattelig godt å vite at jeg skulle ta den tiden jeg trengte og å bare være. Allikevel var det forferdelig vanskelig fordi jeg visste at jeg hadde så store behov i forhold til livet mitt, at jeg regnet med at ikke en brøkdel ville ordnes på den korte leiren.

Det var en fantastisk festmiddag og god underholdning på fredagskvelden. Så skulle vi prise Gud og lytte til gode ord, komme nær Han som vi gjør alt dette for. Jeg hadde en god opplevelse av å være der og kjente at det kom til et punkt i møte og sosialt der jeg var klar for å gå og legge meg. Sa god natt til folk, og tuslet mot rommet. Før jeg tar i døren rekker jeg å få med meg en god og åpen diskusjon som fikk meg til å stoppe opp gå tilbake og ta et valg om å rangle litt for å få med meg mer.
For det var vel egentlig det jeg håpet for helgen - MER -

"Mer" endte med at jeg ble med i diskusjonen, ble med en av lederne (!) for å be om helbredelse, og endte med det samme spørsmålet som alltid dukker opp når jeg er i fellesskap der jeg opplever det er trygt å være helt meg: "Kan du be for meg også?" Som om det skulle være en lett sak.. Personen spør hva jeg vil den skal be for og jeg svarer pent og pyntelig det som er riktig å be om, og så ber vi, går hver til vårt og er så fornøyde fordi Gud hører alle bønner...

Hadde det bare vært så enkelt. For når jeg fortalte hva jeg hadde behov for fulgte en lang rekke med spørsmål og gode poenger som traff spikeren på hodet gang, etter gang, etter gang, etter gang... Og jeg fant meg selv i en slik posisjon at jeg trodde jeg hadde lurt meg selv, og enda verre, prøvt å lure Gud til å tro at alt var i sin skjønneste orden. Jeg kjente på følelser som jeg ikke hadde kjent på siden jeg gikk i prosesser på Bildøy Bibelskole i 2001, og det kom fram ting som jeg bare for et par dager siden aldri kunne forestille meg kunne gjelde meg. Det var vondt, skikkelig vondt.

Det var fremdeles leir, fremdeles natt, og fremdeles mye å ta tak i. Men vi fikk avsluttet samtalen og bønnen, og tuslet i seng kl 4 om natta. Det er jo alltid like kjekt når ungene våkner kl 5.30.. Fikk lokket med litt film og sånt utover morenkvisten, så det ble nok noe mer søvn på meg. På tross av søvnmangel (som heldigvis ikke kjentes så godt) gikk tankene i turbofart hele lørdagen, i tillegg hadde jeg en liten sønn som lå med feber og sov i 3 timer og ei datter som måtte legge seg nedpå på ettermiddagen.. Dagen var egentlig veldig bra, og utpå ettermiddagen sprang og hoppte ungene rundt med noen av ungdommene på hoppeputa som var leigd inn for anledning til gladiator kamper. Så da fikk jeg ro til igjen å sitte å prate ut om ting og få det opp i lyset, det var ikke så mye det jeg sa, det var heller det jeg ble utfordret på som hjalp meg til å bli klar til kvelden; et møte med Far.

Hadde jeg bare kunnet beskrevet det. Syns det er vanskelig å sette ord på, men ønsker å fortelle. Kanskje mest for min egen del..

På en måte hadde dagen vært veldig tøff i det å gå å tenke på alt mulig, og være så konkret utfordret. Var mange følelser inne i bildet. Syntes det var vanskelig å være på møte og skulle nesten oppføre meg som normalt, mens alt inni meg tilsa noe annet. Jeg var skikkelig i konflikt med meg selv på noen områder. Allikevel hadde jeg en trygghet i at jeg hadde avtalt at jeg skulle komme til forbønn for å bli bedt for. Det ble så mye mer enn det jeg hadde bedt om, håpet på og forventet. Gikk til forbederen. Den spurte hva jeg ville bli bedt for. Det eneste jeg kunne svare var at jeg ikke visste fordi det var liksom bare helt tomt. Det er det som ofte er det beste utgangspunktet for Gud, det er der Han får fritt spillerom.

Jeg ble bedt om å knele. Satte meg på gulvet med beina under meg. Lukket øynene, håpet på det beste. Forbederen la hånden på ryggen min og begynte og be. Gode ord. Gode følelser. Og der kunne det ha stoppet. Men når jeg ble bedt for kjente jeg akkurat som varme i kroppen. Jeg hadde frøset hele møtet og satt og skalv litt fordi jeg var kald. Men på et punkt var det som om jeg bare var varm i hele kroppen og sluttet å fryse. Jeg kjente en kraft i ryggen som om Gud fyllte den. Gud hadde bedt forbederen om å ta bort hånden, og når hånden ble tatt vekk kom Gud og fyllte meg mer. MYE mer. Det var utrolig å bare sitte der og ta imot. Jeg var tom for ord etter å ha snakket i timesvis. Jeg var trett etter å ha grenet både på nattestid og på ettermiddagen. Jeg var sliten av å ha båret på en maske i så lang tid..

Men Gud kom. Ledet meg inn i en prosess jeg tror vil ta lang tid. Elsket meg som om jeg var det eneste barnet Han hadde. Viste meg at Han er der for hvert skritt jeg tar.

Som det står i en sang: "It's to far to walk, but you don't have to run, you'll get there in time!" (Jars of Clay)

Der hodet tidligere hadde vært fullt av uro og intens jobbing, var alt byttet ut med Hans fred. Der hjertet hadde vært i panikk og grepet av angst, var det blitt fyllt av Guds kjærlighet. Jeg vet at ting vil ta tid. Jeg vet at det blir tøffe tak. Men jeg gleder meg, fordi jeg vet at Gud vil sette meg mer i frihet. Han vil dra meg tettere inntil Han som har alt det gode for meg.

Søndagen var så enormt fredfull. Og preget av Gud. Ei av deltakerne holdt sengen istedetfor å komme på frokost, så vi gikk opp og ba for henne. Hun hadde migrene. Jeg holdt på hodet hennes og min kjære søster som ble med, holdt på ryggen min (for å gi støtte). Migrenen forsvant og vi lurer også på om Gud helbredet ryggen min i samme slengen. Tiden vil vise, men jeg har ikke hatt vondt i det hele tatt etterpå. Så var det møte, rydding, pakking. Men den beste avslutningen på leiren jeg kunne få, fikk jeg på ferja. Der sa han hadet, han som hadde stillt viktige spørsmål i den første diskusjonen som åpnet opp for at jeg kunne stille mine vanskelige spørsmål. En åpenhet i et fellesskap der jeg kunne kaste maska. Jeg trenger den ikke lenger.

Takk, Far.
Takk, familien min.
Takk, du som tok deg tid til meg.
Takk, alle dere som var på leiren.

Litt meg

2011-11-01T14:48:00.000+01:00

Tredje uken i ny jobb, ligger litt bak når det gjelder antall timer jeg skulle ha jobbet, men det skal ikke stå på innsatsen. Merker ikke at timene går på jobb fordi det er alltid noe kjekt å gjøre eller noen gode småprater som bryter av den travle hverdagen. Jeg er fornøyd, trives med arbeidsoppgavene og er på vei til å være komfortabel med arbeidsplassen. Har rigget meg godt til på kontoret mitt (som er et lite kott, midt i kontorlandskapet), og er omringet av gode folk.

På skolen har jeg to forelesninger igjen før jul (4ever..) på samme dag.. Og det er etter at jeg så frimodig skulket forrige uke da vi hadde forelesning på onsdagen. Jo nærmere vi kom onsdagen, jo dårligere ble jeg når jeg tenkte på at jeg skulle være der. Så steg motivasjonen i sky til å skulke og sette meg på en lesesal på skolen mens min gode mann hadde forelesning. Funket knall. Ble motivert til å lese og planlegge lesingen fremover. Har til og med møtt stor forståelse hos min master-medskribent og en holdning om at det går bra, dette klarer vi.

I dag var det virkelig en god dag. Har strevd lenge med meg selv, vært veldig innadvendt og bare tatt inn inntrykk når jeg har orket, selv midt i samtaler med andre har jeg stengt verden og det jeg kunne ute. Har vært sliten og tenkt mye. Prøvd å forandre meg til det bedre, reagere mer riktig i situasjoner jeg kommer opp i både ute og i hjemmet. Prøvd å gjemme meg bort for å ikke få oppmerksomhet. Men i dag kjente jeg på en frihet i det å bare være meg, ikke tenke at jeg ikke er god nok eller at jeg gjør ting feil, men kjenne at mye av det jeg gjør er riktig og for resten er det takhøyde for å feile. Jeg har gode folk rundt meg på jobb som ikke sier hvordan jeg må gjøre ting, men hvordan jeg kan gjøre dem, samtidig som jeg opplever å ha god tid til å sette meg inn i det jeg trenger å vite. Jeg gleder meg over å være der jeg er selv om det ikke alltid er like lett.

Effektive unger og andre effektiviteter

2011-10-24T12:57:00.000+02:00

De siste to ukene har vi vært i to familieselskap, der begge endte med å komme hjem med et par sekker arveklær. Noe som er en velsignelse, men en strevsom jobb i det å skulle sortere og mene noe om hva vi kommer til å trenge om 2-3 år.. Så i går hadde vi 4 store sekker stående og ungene var gira på å få åpne dem, spesielt siden de visste at tante hadde sendt med bamser av Mikke Mus og Minni! Motivasjonen var høy for å åpne opp og se.

Men, de fikk et stort MEN, for jeg var nemlig så lur at jeg sa til dem at gulvet måtte være helt ryddet for leker før de fikk åpne sekkene. Så de satte i gang med å rydde hele stua, mens jeg ryddet deler av rommet deres oppe (den delen som trengtes ryddig for at de skulle kunne legge seg om kvelden..). Så stua ble helt ryddet :) og nå er det klær overalt (var til og med noen plagg til meg, klær som jeg hadde lyst på men ikke hatt samvittighet til å kjøpe).

Fint liv. Strålende vær. Og i dag har jeg sovet halve dagen. Slik føles det ihvertfall. Skulle bare ha en kvil men er så sliten for tiden at hvis jeg sovner på dagen kommer jeg meg ikke opp igjen før etter et par timer på sofaen. Studiene gnager, støvet samler seg i alle krinkelkroker hjemme, og relasjonene begrenser seg til at jeg klarer å holde maska. Er litt lei av jeg gjør det så bra, jeg har jo både hus og heim, unger, studier og jobb. Hadde "bra" blitt målt i antall ting å holde styr på og aktiviteter å gjøre, så er jeg enig, jeg gjør det bra. Men noen ganger må man jo, og noen ganger går det ikke så bra heller. Men ofte når en er i sånn situasjon så har en det så travelt at folk ikke får sjansen til å se hva som sjuler seg bak maska.

Heldigvis har jeg en god og forståelsesfull mann, og unger som ikke tar hensyn til hvordan livsituasjonen vår er. De lever livet til det fulle uansett hva som står på rundt. Vi har hatt en god helg. Vet ikke helt hvorfor, eller hvordan det skjedde, men helgen gikk uten noe særlig krangling og med to unger som virkelig satte pris på hverandres selskap.

Og forøvrig har jeg bare to skole-undervisningsdager igjen, og to skole-eksamensdager! Den kom litt brått på.. Og så trives jeg jo på jobb da ;) Godt alt.

313

2011-10-20T21:09:00.000+02:00

Jeg er sliten. Skulle egentlig hatt en full lesedag i dag, for å komme lenger i pensum. Men dagen endte i bare gøye ting: Bønnemøte i Bedehuskirka, shopping av garn og ytterjakke til Turbo, surfing på nett og soving. Egentlig skulle jeg også ut i kveld, men når barnevakten ble senere enn jeg hadde beregnet, og formen ikke var god (og ungene helst ville ha mamma hjemme) tok jeg valget om å være hjemme. Allikevel endte dagen heller dårlig da kroppen fremdeles føltes sliten og uten kraft, ungene var energirike, og jeg hadde ikke overskudd til å reagere på ting slik jeg burde. Det hele ender med en hel dag med dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet ovenfor studiene, dårlig samvittighet ovenfor ungene, og dårlig samvittighet ovenfor meg selv..

313
..er det magiske tallet som antall friends på facebook endte i. Nå har jeg satt kontoen min til sletting, og det oppleves som nesten like vemodig som når jeg sa opp jobben min. Tror jeg kan se på det som andre steg i det å ta grep om livet for å få det på rett vei igjen. Jeg har behov for å koble av.

Jeg savner å kunne være nær uten å distansere meg, jeg savner å reflektere uten å måtte ta i betraktning alle faktorene som spiller inn i fra omgivelsene, jeg savner å kunne være meg fullt og helt. Akkurat nå oppleves det som å være i en boble, mens virkeligheten utspilles på utsiden. Bare jeg får være i boblen min har jeg det bra.

Solskinnsdag

2011-10-07T12:20:00.000+02:00

I dag er det godt å være meg. Opplever å være effektiv samtidig som jeg slapper av innimellom. Tenker lite på det som ligger bak, gleder meg til det som ligger foran. Hverdagen min er i ferd med å forandres.

Er i gang med masteroppgaven. Mener jeg selv i hvertfall. Har søkt gjennom forskningsartikler for å finne retning til arbeidet vårt. Jeg skriver med en ung dame fra Bergen og vi utfyller hverandre veldig godt (spesielt i tidsnød). Jeg forventer ikke samme nivå som vi fikk på bacheloroppgaven, men jeg forventer å lære mer, bli mer utfordret og å bruke det jeg har lært. Er allerede godt i gang med alle de tre punktene. Opplever å være velsignet i det, selv om jeg ser at tiden ikke strekker til studiemessig.

Drømmer om Kambodsja for tiden. Tenker på språket, kulturen, minner, opplevelser. En lengsel som går dypt i hjertet, en kjærlighet som ikke kan legges bort. Og det skal den ikke. Den skal vokse. Har drømmer om hvordan jeg kan engasjere meg, hvordan jeg kan knytte meg sterkere til drømmene og lengslene.

Tror muligens ungene opplever meg fjern for tiden. Lillegutt gråter om kvelden, Turbo sutrer når jeg går fra barnehagen om morningen. Prøver å ordne slik at hele helgen er fri og kan brukes til å gi dem oppmerksomhet, men for å få til det må hele klesvasken gjøres i uka (som allerede er full av andre ting jeg skal nå over), avslappingen må komme i gang fredags ettermiddag for å i det hele tatt ha overskudd til å være der for ungene i helga, og huset må til tider flyte litt over av rot og støv for at ikke energinivået skal komme for lavt. Var innom blodbanken og skulle egentlig gi blod i går, men blodprosenten var for lav (og jeg har ikke gitt blod siden før jeg ble gravid i 2006..), så jeg ble sent ut med en hel pakke jerntabletter.. Kanskje det også kan hjelpe litt på?

Noe annet som hjelper på er at om 1 uke og 3 dager går jeg ned til 40% stilling. Det vil si, for to uker siden sa jeg opp min nye jobb i NMS og signerte kontrakt hos Imi Kirken. Har vært rart å oppleve hvor sterkt knyttet jeg er blitt til min nye kolleger som jeg altså nå forlater allerede. Jeg er spent på å skulle være ansatt i Imi Kirken, men kjenner en ro over at jeg skal dit. Blir som å komme hjem. Hvem kan vel takke nei til det?

Jeg er i endring. Er velsignet. Har god kontakt med følelsene mine. Kjenner en ro over livet men en utilfredshet med verdens urettferdighet. Lever nær Gud og nær familien, og hviler i Guds nærhet hvor jeg enn går. Hører veldig mye på musikk som gir meg noe i relasjonen med Far, Lifehouse med "Everything" er blitt en favoritt i den forbindelse - fordi jeg opplever det slik det beskrives i teksten!

"And how can I stand here with You and not be moved by You?

When You tell me how can it be any better than this?"

Lifehouse

Nær

2011-09-19T20:57:00.000+02:00

Det er endelig høst. Ikke endelig som at jeg ønsket den her, men som i at jeg ikke trenger å grue meg til den lenger. Har hatt to hektiske måneder med ferie (!), oppstart i ny jobb, aktiviteter, hverdag, travel dag og en fjernhet til mennesker. Jeg har fått pleie introvertheten min i ro og mak, med visse unntak.. (Som for eksempel at jeg må faktisk ut av kontoret mitt for å spørre noen om hjelp når jeg står fast i min tilsynelatende mangel på praksis når det gjelder økonomifaget.) Andre stoler blindt på meg, opplever å få enormt mye ansvar, og glemmer visst å si nei til visse ting.

Jeg er den jeg velger å være. Det lærer vi i hvert fall i endringsledelse og "Lille-jeg-modellen" (Ottesen, 2011, om du skulle være interessert.). Alle kan være en endringsleder. Ja ..hvor har vi hørt dette før? Ja, det stemmer det: Jesus og Paulus og de der. Herlig å få bekreftet bibelske sannheter gjennom dagens teori. Koser meg i det faget, jeg. Kjekke forelesninger og kjekke folk. (Skal ikke skrøyde på meg at jeg vet noe om pensumet er kjekt..) Jeg velger å være modig. Er lei av å vite hva jeg burde gjøre istedetfor å faktisk gjøre det. Så i dag gjorde jeg det, det jeg visste jeg ønsket, men egentlig ikke turde, men visste jeg egentlig digger.

Nær til hvem? Merkelig fenomen; høsten. Akkurat som om den ikke var der, og så er den her. Men så vet jeg at plutselig er det vinter, så høsten må nytes selv om den går fort. I følge stillingsprosentene mine jobber jeg 50%, studerer i 67%, skriver masteroppgave i ca 5%, er husmor i 10%, mamma og kone i 110%. Jeg har regnet på det veldig nøye og funnet ut at jeg lever på nåde :) Nær til Far!

Aldri før

2011-07-21T21:13:00.000+02:00

Jeg har aldri før trivdes så godt i en jobb. Har aldri før gledet meg til å gå rundt på flisegulv i penere klær enn baggy jeansen min i flere timer i strekk, med kun et mål for øye: At kunden skulle trives. Aldri før har jeg sett så mange forskjellige folk, med så mange forskjellige bakgrunner, med så enormt mange behov..

Jeg tuller ikke når jeg sier jeg har fått en erfaring for livet i omgivelser som har vært nærmest fantastiske. Et arbeidsmiljø jeg ikke har funnet noe annet sted i lønnet arbeid. Jeg har fått se viktigheten av å utføre små arbeidsoppgaver som nærmest er usynlige (alarmene..) men som spiller så enormt viktig rolle (når det piper febrilsk i det kunden rusler ut og aner fred og ingen fare..). Har sett meg selv i speilet oftere enn jeg har tall på, og er fornøyd med hvordan jeg ser ut, og har prøvt å hjelpe folk til å finne klær de selv trives i. Det har vært et privilegie å ha KappAhl Bryne som min arbeidsgiver, og så har det vært nyttig å se et slikt system innenfra med helt nye briller; Økonombrillene.

Og nå skal jeg da altså forlate disse søte kollegene mine som har gitt meg gode dager på jobb, med glede, latter, tårer og inspirasjon. Aldri før har jeg kjent på en tristhet i det å forlate en jobb, men nå må jeg videre. Jeg må gjøre økonom-ish ting, få meg erfaring innenfor fagfeltet jeg har tatt utdannelse. Så det kommende året skal jeg være super-mor, student-mor, kone-mor, hageinteressert-mor, hus-mor, ja og så skal jeg være økonomikonsulent i 50% stilling. Jeg har behov for å være effektiv, og så har jeg behov for å være Fars lille jente uten å måtte være den som skal prestere. Vil hvile i det som ligger foran med visshet om en hverdag i Guds nærhet. Det er der jeg vil være, og det er vel egentlig der jeg opplever jeg har vært det siste året.

Men før alt dette skal 3 fulle uker med ferie nytes, hjemme, på leir, i Danmark og der jeg finner det for godt. Hjemme er hvor rompa er ;)

Hvor er du?

2011-07-18T23:15:00.000+02:00

Hvor er du? Kan jeg få se deg? Er du virkelig? Tankene surrer. Regnet øser ned og lager en dyster atmosfære, som om høsten er på vei, men egentlig ikke. Høsten er ikke på vei. Det er sommer med forventning om sol, varme, glede. Men alt jeg ser er et teppe. Som om noe ligger klart til å avdekkes. Sannheten. Forklaringen. Men den kommer aldri. Ligger bare der, håpefull. Om noe som kunne blitt, men ikke er. Håp og drømmer som skaper en sterk lengsel som aldri blir mettet.

Det er onsdag. Tilbake. En 11 år gammel jente går forsiktig inn i helsesøsters kontor. Vil ikke være til bry, men ønsker å bli sett. Minner. Strev og tilbaketrukkenhet. Preget av savn. Spørsmålet som ligger øverst er hun veier mer enn hun burde. En overfladiskhet som ingen tørr å skrape i, i frykt av det som ligger under. Sinne, frustrasjon og et knust hjertet. En dag var hun bare alene. Nå ville hun tilbake, tilbake til det hun hadde. Venner, glede, nærhet. Håp om lykke. Hva var egentlig lykke. Ordene virket fjerne i svaret til helsesøster: Du ligger litt over gjennomsnittet. Gjennomsnittlig normal? Var ikke derfor hun var der egentlig, visste bare ikke om hun kunne stole på denne dama. Var ei annen hun trodde skulle være der. Noen med svar. Svar om fortid.

Jenta som lukket seg selv inne, uten å vite at det var det hun gjorde. Glemte å lukke opp for andre. Glemte hvordan man stolte på andre. Hvordan kan man åpne for noen man ikke hører banker på? Stille, forsiktig, som et stille pust var han bare der. Som om han aldri hadde vært noe annet sted. I hjertet. I omgivelsene. I menneskene rundt. Lærte den lille jenta hvem han var, viste livet, håpet, kjærlighet. Og for et hvert et skritt økte troen.

Du Herre er alltid nær. I hvert et øyeblikk, i hver en handling, i hver regndråpe som vasker ren. Hellig. God. Du er Gud. Selv om vi ikke alltid ser deg med øye. Selv om vi ikke alltid hører deg med ørene. Kjenner deg, med hjertet. I troen. I Deg! Du er nær.

Already?

2011-07-08T19:53:00.000+02:00

It feels like the summer is already over, we had our warmest sunny day yesterday than in a long time (about Eastern..), and today the clouds and rain was back as usual. In KappAhl the clothing for fall is coming in hard, and summer is for sale. Maybe if the sunshine was on sale we might get some..

I'm planning my days in August, thinking and mentally preparing for the coming semester. Haven't decided for which classes I'm gonna attend. I may chose from several but my alternatives are down to three combinations, one of the combinations gives me the classes I wan't but the two subjects are almost at the same time. I'm starting to get in shape in the end of August, attending classes of ballet (who would have guessed..), and looking forward to it.

Days goes by

2011-07-04T11:38:00.000+02:00

I'm doing a little of everything these days; relaxing, working, having fun with the children, going to weddings, being with friends, tidying in my home, working in the garden, getting a new job, going to chiropractor, spending time with Jesus and of course with my husband..

Saturday was a day of joy. Felt like two days as we spent the first part of the day with the kids, taking a walk, playing on the playground at the school nearby, enjoying the good weather. Then at the second part of the day we got ready the wedding ceremony of Marit and Kjetil, which was so great to be a part of. They were so beautiful together, and her dress was so sweet! After the ceremony in the church we left our kids with the neighbors, and went to the wedding celebration. It was a great evening with great friends and a great evening!

I was afraid that a short night would give a bad day for us on the Sunday, but after spending some time at home, eating pancakes and relaxing, we decided to go to the Jærmuseum. The kids loved it, running around searching for opportunities to do things. There was activities, animals to look at, hay to jump in, and of course ice cream. We had a lot of fun! And they fell quickly in sleep at night, so for us it was a win - win situation :D

Last week was first waiting time, and then trying to realize the message received. I got the job in which I was at the job interview. I still haven't really grasped the opportunities in it, not only the job itself, but the fact that i won't work weekends, getting more flexible, getting relevant experience within my field of economics.. And the list goes on and on. Oh what joy to finally get a foot inside!

So what do I make of all this? A life. New motivation. And a hope of keeping my life on a positive track. I've been tired of studying this last semester, and been spending to much time in the couch which finally ended with a bad back at the start of June.. Silly me, I should have gone to a doctor after a couple of weeks, but I just thought it would fix itself or that God would fix it?! So after a month with back pains I was tired of it. My sister prayed for me, and the day after it was worse than ever, so I took as a hint.. Went to the chiropractor, never done that before. I like it. Hearing the cracks and feeling the pain going away. Now I can even help my children without having so much pain bending down to them. Today at my chiropractor I even laughed when it hurt the most. I'm glad I got it now, so that I have a motivation to start training my back properly for the coming years.

How well do you know yourself?

2011-06-21T12:18:00.000+02:00

It all comes down to this: Confidence.

Confidence in myself
Confidence that people around me are honest
Confidence in Gods good plan for me

Yesterday I was at a job interview. It's the worst thing, and the best thing in which I have to start reflect over my life. Why I made the choices I made, who I am and what makes me the person I am. It's really an interview to defend why I should get the job. I was surprised to be called into interview, because I thought I could have wrote my application in a better way, and with a lack of experience I seldom stand in first line when it comes to getting to the next stage.

Now I just have to wait for the answer, will it be me?

In the weekend we were in Oslo, attending a great wedding of one of our best friends from Acta Bibleschool. It was amazing! I often get touched in those settings, love floating everywhere and stuff.. but this was different. During the marriage service, God just came and filled me with His love. It was not what I expected. And I can't remember if I've ever experienced God in such a way in a wedding. The whole day and evening was just as good. Good friends, good celebration, good food and a good God. We even got the joy of a concert on the evening \o/

Both of these happenings reminds me of my situation today. How well I know myself now, how well I communicate with others, and how well I adjust to changes. I've changed so much in just a decade, and could never have had such a good time both in a wedding and a job interview. I'm better and stronger than ever before. It's like when Peter walks on water towards Jesus, just don't look around at the storm, getting scared of the circumstances around. There is too much happening in the world today that can really scare us, but we have a great God who knows our needs, so we don't have to worry. Just see to it that we help those in need.

Just some thoughts..

Different

2011-06-04T22:44:00.000+02:00

Am I different? Do I stick out in any way? Does people look at me and laugh? These are all questions that still goes through peoples minds as they care more of what people think of them than what their Creator thinks of them. I seem to sometimes have those thoughts but today I met a woman who really wondered.

There are some words that needs a bit explanation:
Normal: A certain amount of normality in ones life depends on the eye that sees. Normal defined by one group in our society may be seen as different by another. But everyone define themselves in relation to something that by others is recognized as a rule or a norm.

Equality of status: In our society women has for many years now fought to get the same rights as men, to be called equal as in a matter of status. Same payment for the same work independent of sex. Also the men has fought to get wider rights when it comes to staying home in childcare when their children is small, in Norway father has by law more weeks than the mother has (in reality the weeks split by mothers and fathers usually the mothers gets the most of these weeks). My view of this stays with the Bible, the man is the head of the woman (but that does not mean that we are less worth or should be treated as less than men (which has caused a lot of problems in the world), which leads me to the next word), and Jesus is the head of the man.

Worth: Although we have different statuses, different looks, different voices, different ways of behaving or socializing we are all worth the same for our creator who shall have all the glory for each and every beautiful individual He has created in His image. Our Savior, the Lord Jesus Christ, did not die because of the torture He went through or the nails through His hands. He died because He loved every one of us. And he rose again because our Heavenly Father loved Him too much to let Him stay in the grave. He loves us just as much, and will do everything in His power to be allowed to raise you up from death to life.

Chicken: I seem to be so open when I think about it, write about it in my blog and plans what to answer if questioned about this. But today I got a question I should have answered in a different way. A woman came to the desk at the store I work at, and she asked me (while paying for the clothes she bought): Do I look different? She was a nice, young, tall, and a bit big woman. Looked like those we sometimes judge as missing a dime on a dollar. But she deserved the answer I stand on: That everyone is the same for the Lord, He loves us just the same; not more, not less. And anything else is just a lie. We seem to have let our minds trick us into believing that someone is worth more of our attention than others. That someone is more successful than others and deserve our attention in a way that will please them. I pray that I will get the chance to say this to the beautiful lady, and that Jesus will be able to show her His love, through me.

In the mean time, I'll think about it, pray about it, and start saying it to everyone I would misjudge. Because Jesus doesn't look at the outside, He look to our hearts. And I know that I should not worry of how I look, so for me to step out of the box that says that I look funny, I will both post my picture here and at my facebook profile. I felt bad for another customer I had during my day, she had a problem with her tummy hanging out because she was fat. And all we had was small sizes for underwear that was suppose to help with those kind of problems. She was really wondering why thin people needed these, and to be honest I've considered to get one myself (but hate everything that goes higher than the bellybutton.. ;) ), so I was a bit ashamed of even have thought about it.. Hopefully this was the reason for us really having the small sizes: No one needs them.

So heres what I really want you to remember:
Find your worth in Gods love, not in peoples judgement!

Long days ..sunny days?

2011-06-01T22:27:00.000+02:00

I'm done with 3 of my 4 exams for the semester. In our home-exam we sat throughout the days analyzing a dataset, which was fun and challenging, but I found out how much I wanted to know from the subject that I didn't know. Now I'm preparing for the last one, which I look at at the most difficult one. I'm glad I took 4 subjects, but I know I could have done better in them all. My husband says that I always have that feeling in the exams period, and most of the times I get good grades, so maybe I shouldn't worry too much about it. It's just that I really wan't to do good and show that I am able to understand and make the best of what I learn.

It's almost like a need. A need to be successful, and I know where it comes from. It comes from "my self". The self that tells me that I'm not good enough, that I'm not going to get the job I want or be recognized for my work. That my effort will never be enough, and everyone else will be better than me. All those thoughts are dangerous because it undermines our great God, in which I trust fully to be my provider in all things. And my love and passion for His name to be exalted will be my first priority in the process of building my competence. Because I love Him, and I know that I'm free. I'm free to do my best, I'm free to show what I can do and what I know.

Next Friday (10th) I have my last exam. Having some trouble understanding the subject, but today I had a couple of moments where a couple of things just fell in place. That motivates me. Now the kids have two days where they are not going to the kindergarten, so my reading is limited. But the joy of relaxing and having fun will rule this house as we enjoy our long weekend, hopefully with sunny days. :)

Big boy!

2011-05-16T12:12:00.000+02:00

This little boy..

..has turned 3 years old!

And I am so lucky to have such a wonderful kid, who loves to play, run and talk a lot. Ride his bike, show others his care and make our lives a greater joy :)

2nd exam.

2011-05-12T21:53:00.000+02:00

I had a really good and efficient prepare for exam day today. Loved sitting in the office of Normisjon in Sandnes, just enjoying my study and the people around. I am actually looking forward to tomorrows exam in Strategic Marketing. After the exam on Tuesday, things can only go better! And that's a good thing.. I don't have any exam-nerves either. I'm calm.

Just as the weekend (hopefully) will be: Calm. The children are getting a weekend with their grandparents, free from parents. I know they are going to have a good time, and that their grandparents will enjoy being with them. Although it's gonna be silent here at home. Our girl is so full of life, just the other day she managed to ride the bike all by her self. She had been training in the kindergarten. She is growing so fast and starting to learn how to read. Our little boy is turning a little bit bigger on Sunday. Celebrating his 3rd birthday. Have started potty-training, and we said to him that if he put on his underwear he would get a biscuit. So now he won't wear his diapers because he want the biscuit..

So everything is as usual. Oh yeah, and we celebrated my husband 30th birthday. That was fun. I managed to surprise him with the gift, and later on I kicked him out of the house.. So we ended up celebrating with good food and cake at our neighbors place. Nice.

En god uke

2011-05-07T23:16:00.000+02:00

Jeg kan ikke huske å ha gamblet med at det holder å bare lese den ene av to pensumbøker før en eksamen. Men nå er jeg egentlig litt lei. Lei av å surre rundt. Lei av å leve helt fint.. Må ha det litt spennende innimellom. Det har jeg hatt denne uka. Det kjennes på ryggen at jeg har gått 25 timer denne uka på flisegulv. Ikke en time på jobb har vært kjedelig eller gått seint, og det tyder på at det har vært travelt.

I tillegg har jeg prøvt å støtte en eksamenslesende og -havende mann. Tatt meg av unger og heim (siste uten særlig hell..). Vært på bønnemøte. Ranglet (!) Prøvd å bruke bilen minst mulig, men kjenner det begynner å bli tungt å ha begge ungene i sykkelvogna, selv om det egentlig er latskap å ikke la Turbo sykle. Hmm.. jo så har jeg kost meg med bedriftsøkonomi; rettere sagt så har jeg prøvd å hjelpe en førsteårsstudent med å finne gleden ved bed.øk :)

I dag har jeg som en god avslutning på en travel uke vært i konfirmasjon til minstejenta i familien der jeg har passet på samtlige barn, tre jenter som nå er 19, 16 og 14 år gamle ..hmm, kan det stemme?! Jeg har fått være med på at de har vokst opp, hatt dem på helgebesøk og til og med tatt dem med på ferie. Jeg digger alle tre og synes det er rart at de er blitt så store, så selvstendige. Så tenker jeg: Tenk når jeg tenker det om mine egne unger. Nesten som at jeg tar følelsen av det litt på forskudd. Var utrolig kjekt å se dem i dag og få feire lille jenta som er på full fart inn i det voksne livet! Måtte vi alle være litt som ungdommen, drømmende og med alle muligheter foran oss. Tenker meg det er dette Gud mener med at Han vil gi oss framtid og håp..

Eksamensnerver.. Det er stille. Fryktelig stille. Godt stille. Det er snart over for dette semesteret også. Så ligger det et nytt semester foran. Et semester med usikkerhet, der jeg har fått tilleggsinformasjon.. Må gjøre noen valg og gå fullt og helt inn for å få et best mulig utfall!

What an answer..

2011-05-03T17:02:00.000+02:00

Was at the kindergarten today, picking up the kids and getting them in the bicyclewagon. Than a father was getting his child into the car but when he was going to start it, he had some troubles. The car wouldn't start the first time, and not the second time.. I said quietly for myself "Start, in Jesus name". And guess what, it started! I thought it was amusing :)

Good feelings

2011-04-27T22:19:00.003+02:00

Imagine Spring just a small step away, the excitement of waiting for the first tulips to bloom and the trees to turn green. Celebrating my 30th birthday with close friends, just relaxing and enjoying great food and exciting talks. Sun shining and finally some warmth sneaking up on the winter cold. Good friends dropping by. Kids home because of the vacation. And people around starting to do things outside again. And we were also blessed with two new friends who stayed at our home part of the holiday. The Easter have surpassed the expectations of Spring in many ways, and it only keeps going. I feel appreciated. I feel loved!

30 år siden..

2011-04-15T23:22:00.000+02:00

1 år siden jeg hadde en lang skoledag på BI Stavanger og endte dagen alene hjemme i det nye huset.
2 år siden jeg bodde i Oltedal og trodde jeg skulle være der i flere år.
3 år siden jeg gikk gravid og ble kjent med et til da ukjent sinne gjennom hormoner og Turbo's utforskningsalder.
4 år siden jeg var i permisjon og på en måte dvale der nærheten til Gud var på vent.
5 år siden jeg gikk gravid første gang og hadde kommet over kvalmen..
6 år siden jeg feiret bursdagen min i Kambodsja.
7 år siden jeg var gjennom en av de tøffeste periodene i livet mitt, som i en ørken.
8 år siden jeg feiret med to gode venner og fikk en bukse jeg ønsket meg :)
9 år siden jeg ikke visste hva jeg ville bli, fordi jeg hadde gått på en skole-smell.
10 år siden jeg feiret at livet mitt var over..
11 år siden at jeg gikk på videregående og hadde russetid.
12 år siden jeg ikke var gift.
13 år siden jeg skjønte at noe var galt i livet mitt.
14 år (og 15 dager) siden jeg tok et valg om å følge JESUS!
15 år siden jeg slanket meg på knekkebrød og ost.
16 år siden jeg var fjortiss og så sjenert at jeg nesten ikke kunne kommunisere.
17 år siden jeg hadde det helt fint.
18 år siden jeg gikk på karate.
19 år siden jeg begynte å passe på ei nydelig lita jente som viste meg tillitt.
20 år siden jeg fikk skjørt, jakke og bluse av gudmoren min til min første runde bursdag.
Nesten 21 år siden far døde av kreft, og mor ble psykisk syk.
22 år siden familien min var hel og ikke ante hva som ventet.
23 år siden jeg begynte på skolen.
24 år siden jeg og noen venner rulet barnehagen og elsket livet.
25 år siden ei venninne flyttet til Sørlandet, hun elsket å være i lekehytta mi.
26 år siden jeg begynte på turn?
27 år siden jeg rånte rundt på trehjulsykkelen ..ned trappa hjemme.
28 år siden jeg lå sinna på veien utfor huset vårt og skreik fordi jeg ikke fikk viljen min.
29 år siden jeg feiret min første bursdag sammen med mor, far, og mine to gode søsken.
30 år siden jeg var nyfødt og klar for å møte verden.

I dag møter jeg verden på ny, ikke med meg selv som jeg har vokst opp til å være. Men med alt Gud har skapt meg til å være. Jeg er i Ham som kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om eller forstår etter den kraft som er virksom i oss, som Han reiste JESUS opp av graven med. Hans kjærlighet er så uendelig stor og så betingelsesløs for oss å ta imot. Han er det jeg lever i, puster og beveger meg. Han er det som fornyer min ungdom, og som i evighet vil gi meg liv og kraft og glede. Han har velsignet meg så rikt at av og til må jeg tenke meg om for å huske at det er sant. Livet mitt er mer enn det jeg noen gang kunne håpe på. Og med dette utgangspunktet tar jeg fatt på en ny etappe der jeg håper mitt liv vil bidra til at noen tar imot vår Frelser og Herre, Jesus Kristus, som døde på korset og stod opp tidlig søndags morning bare for meg ..og deg, og enhver som i tro velger å følge Ham.

Enjoying life

2011-04-14T21:23:00.000+02:00

"Just another day" turned out to be an enjoyable one. Didn't read as much as I wanted to today, and was a bit distracted by several things. About 2pm me and my husband went to the Kindergarten to talk about our little girl, who in fact is quit big now, and hear about her days there. After that we picked up the kids and went home. As I mentioned that I wanted to take a trip to Kvadrat to shop shoes, my husband gladly proposed that we should all go.

So we had a nice afternoon eating dinner at McDonalds, shopping shoes, looking at dresses, buying some toys and just enjoying a lovely day with our lovely family. And we had ice-cream. Mmm. It was like celebrating a day ahead. It was relaxing and I managed to enjoy it fully. The kids were at their best, or maybe it was me that behaved..

The best about celebrating today was that there was no expectations, and when you come to think of it: a birthday is only another day in my life. Not really a great achievement to turn 30..

From demanding to freedomish

2011-04-10T01:29:00.000+02:00

I've had a long and great day, which I wish did not end.. Been up since 7.30 am and have had a busy week, lots of schoolwork and a task that seems to have no ending. After getting up, eating breakfast and just relaxing a bit I headed off to work at 10 am. Long day at work gave me a headache which I thought would effect the rest of my evening. But I took some paracetamol for it and hoped that it wouldn't ruin my plans of getting to Church in Vigrestad.

A great friend of mine pickt me up, and I can't really remember the time of which the headache left my head, I just remember that somewhere along the line of putting the kids to bed and getting out the doors it was just gone. Thank God, for I had an amazing evening together with my family in Christ. Listening to a great man who's life was changed by the power of God, and praising God together with the Impuls band.

Such a freedom was in that place that "How He loves me" really had a literal effect. I just loved singing and dancing, didn't know a lot of the people there, but I didn't really care. I was with my best friend, my Lord Jesus Christ. Nothing can ever compare to the freedom it is to live in Him, and to follow the lead of His presence. My day went from demanding to total freedom in Him. Hopefully He's filled me up with enough energy to serve my calling tomorrow: being mom, a wife, a daughter in law, sister in law, aunt! But most of all a child of God.

Closing in..

2011-04-04T15:07:00.000+02:00

Never been so close, never felt so far - closing in on a new stage in my life!

I remember when I was going to celebrate my 20th birthday I said that I was going to celebrate that life was ending. At that time I found it easier to look at the past and hold on to the memories than it was to dream about the future. God has turned some of that perspective, giving me lots of reasons to celebrate that the rest of my life starts now. The future is still unknown, no one can know for sure what lies ahead, but I have expectations, hopes and dreams that I will still live near God, that I will still love my family, and that I will still get to make a difference for those around me.

In less than two weeks I turn 30 - looking forward to celebrate the start of a new stage.

Kommunikasjonsutfordringer

2011-03-30T15:39:00.000+02:00

Hadde store kommunikasjonsproblemer i natt da Turbo skulle prøve å grine seg frem til at jeg skulle forstå at hun hadde flis i hånda, fikk den heldigvis lett ut og nattesøvnen ble tildels reddet. I slike øyeblikk skulle jeg ønske jeg spilte Fantasi litt oftere slik at jeg var forberedt på å forstå kroppspråk litt lettere enn bare den naturlige forventningen om å forstå ordene deres..

Kommunikasjon er en stor og viktig del i hverdagen vår, både i familiesituasjon og sosiale settinger. Av og til tror jeg at jeg undervurderer denne viktigheten. Prøver å forstå for min egen del og klarer ikke å se lenger enn min egen nesetipp. I natt, etter å ha fått ut flisa, sa Turbo når hun la seg at hun ville sove i min seng (noe som overhodet ikke lenger er aktuelt da jeg har erfart at søvnen blir halvert per barn som sover i sengen min..). Jeg tenkte meg raskt om og svarte egentlig ikke på spørsmålet, men sa enkelt "jeg er her, elsker deg, vet du". Det var tydeligvis nok, for siden gikk jeg ut av rommet og hun la seg til å sove.

Jeg har tenkt mye den siste måneden, noe av det jeg har tenkt på er relasjoner. Jeg røsket i gamle minner og fant et sitat av en kamerat for 5-6 år siden som prøvde å få meg til å forstå at hvis jeg hadde det tungt å vanskelig var det bare å ringe en venn og prate. Jeg hadde uttrykt meg med forbauselse over at det skal kunne gå an samtidig som jeg lurte på hvordan jeg skulle gjøre det, hva jeg skulle si. Det er lenge siden. Mange relasjoner siden. Jeg ringer fremdeles ingen i familien, med mindre jeg må. Det er ikke det at jeg ikke er glad i dem. Jeg vet bare ikke hva jeg skal si..

Håper og tror jeg er på vei over den kneiken, sammen med ei venninne (og flere andre), som jeg regner for søster å være. Både fordi vi er søstre i Jesus, og fordi jeg opplever å ha en nær relasjon med henne. Ringte henne på bursdagen, hadde gått og tenkt på det hele dagen og kjente det var utfordrende. Allikevel ser jeg at det er faktisk mulig for meg. Det er viktig å knytte bånd, noe jeg har lært kan koste. Jeg har både knyttet bånd som jeg har brutt selv om jeg ønsket å beholde dem, og latt vær å knytte bånd jeg ønsket. I lang tid har jeg knyttet løse bånd ..bare sånn i tilfelle. Det er så mye lettere å bryte ut av, eller lettere når en blir dumpet.

Det sterkeste båndet jeg har er båndet mellom Gud og meg. Det har Gud selv knyttet, så selv om jeg skulle glippe holder Han godt fast slik at vi ikke mister båndet vårt. I ekteskapet har vi knyttet et tretvinnet bånd mellom meg, min gode mann og Gud. Slik sett blir det sterkere. Og det er vel på en måte slik jeg og min kjære søster som nevnt ovenfor har fått et slikt sterkt bånd. Vi er knyttet sammen og har tatt Gud med i båndet vårt. Så har vi ungene da, som jeg ikke kan forestille meg hvordan livene våres ville vært uten dem. De skal ha så mye takk, for å ha vist meg livet. Det er ikke tull at livet blir snudd på hodet når en får barn. Litt om litt forandres hele dagsrytmen. De viser meg hva tillitt virkelig vil si, de elsker ubetinget (så lenge de får det de er ute etter..) og kjærligheten min til dem har gitt meg et større bilde på Guds kjærlighet for oss. De har lært meg å slappe av og gjøre alt og ingenting (som å leke, bare for å leke, som å sette seg ned å bare være, fordi en har vært bånn gass hele dagen..).

Så viktig kommunikasjonen er i alt dette. Å kunne si hva en tenker, ikke nødvendigvis det en tror at andre ønsker å høre. Å kunne være ærlig om redsel, lengsel, glede og sorg. Hva ville det ikke gjort med oss mennesker å vite at noen lytter? Å se noens hjerte bli berørt av vår historie? Jeg har nesten slått meg til ro med at jeg av og til blir sint. Jeg er ikke vandt med å være sint, vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg. Sakte men sikkert tror jeg at jeg har nærmet meg et mål om å kunne tillate meg å være litt sinna, løse problemet relativt greit, og så gå videre. Kommunisere trygghet gjennom forventet og rasjonell adferd samtidig som det er lov å vise følelser..

Hmm ..denne posten ble litt lengre enn antatt, tror jeg har tenkt mer enn jeg har oppfattet i det siste. Det er noe som er på vei, akkurat som våren. Det er som om jeg venter på noe jeg ikke vet hva er, som om alt rundt meg er klart. Jeg vet bare ikke helt hva jeg venter på.

Where do all the days go?

2011-03-28T22:15:00.001+02:00

I'd like to have them back, please!

Been talking a lot about the exams today, and bit by bit it's all coming back to me: Yes, the semester usually ends with a whole lot of exams ..hurray. And looking at the calendar doesn't help either, we're almost in April! It seemed so far away just a couple of days ago, but then we turned to summertime, an hour ahead. I can't say I like it. I liked it better before when I new when the children was going to wake up, and that if I slept a couple of more minutes I would be just in time (and not too late like today..). Although its nice that it's getting lighter.

The weekend was great. I had time off with my kids, while my husband was at work. Usually I work Saturdays, so when I get a Saturday off, I get more things done in the house and I'm more patient with the kids ...or at least I hope I am. I have even taken away the weeds and made it look better in our garden, washed windows and clothes, tidied in the kids room and relaxed. The kids enjoyed drawing at the pavement outside with chalks, and made lovely pictures :)

Sometimes I just don't want the time to go so fast..

Oh joy!

2011-03-22T11:45:00.000+01:00

I have a privilege. Not only am I blessed in my life, not only do I see Gods Kingdom come, not only do I know about Gods goodness, but I'm called His child. I have full access to God himself. Access to the Most High God. A deep relationship which I don't need anyone to grant me that access.

A princess of God.

I just love how several of the persons I've spoken with or listened to the last couple of days confirms the direct accessibility with God. We don't need any spokespersons to listen from God to us, we don't need a priest standing in the middle to show us who God is. We have direct accessibility through prayer, reading the Bible and praising His holy name! You just need to speak with Him and listen to Him. As Gods children we are to come close to the Lord Jesus Christ, who is our Saviour and our spokesperson in Heaven. He is God, and He listens to His friends as we approach Him.

Oh what great joy to know Him!

By the way, I was taking for being 18 years old here the other day. Uplifting to be seen as young in someone else's eyes, and what a blessing it was to hear a testimony from this person who spoke peace and understanding into my heart. I've been thinking lately of the past 5-8 years of what I could have been doing, and how much more effort I could have laid in so many things I've been doing. And the conclusion I come to is that I am really, really, really not perfect, but I'm in process.

"Please have patience with me, God is not finished with me yet.."

I look forward to being 30; it's like a new decade, a fresh start of the rest of my life. Let it be a decade where I get to see His Kingdom come in my life and the people I love!

Today

2011-03-18T10:04:00.000+01:00

"Dont tell God how big your problems are

tell your problems how big your God is!"

I was a bit distracted yesterday, and got caught up in reading a blog that just amazed me (in Norwegian of course..). Not because of the problems this man has, but how he handles them! The love was just shining through the words of loss, and a heart that was broken. I could only imagine..

And I find myself in the middle of thoughts that doesn't belong in my world, some would say that is natural considering my past, thoughts that remind me of my own losses. Some say you need to look forward, and yes we should look forward and not back, but I need to see this day. I have a great God that continues to do good, and He does good things today. He continues to search for those who are lost. And he continues to love and to heal His beloved Church, even though the Church is far from perfect.

I'm glad I have this day!

Fastelaven

2011-03-06T10:15:00.000+01:00

Vi har laget fastelavens ris :) Det gikk nesten godt helt til Lillegutt tok av og jeg ble sint, og så måtte jeg be om tilgivelse.. I dag skal vi kose oss med boller etter at vi har vært i Gudstjeneste. Er lenge siden jeg har hatt det slik, men jeg gleder meg vilt til Gudstjenesten!!

Både vi og blomstene trives:

Finally ..the spring is here.

2011-03-05T21:52:00.000+01:00

"If grace is an ocean, we're all sinking!"

I'm so blessed! My children is so sweet (and stubborn, but we manage..), we just had a lovely day. I didn't wan't it to end, so I let them stay up for an hour longer and hope they sleep a little longer tomorrow.

The weather today was perfect. Sunny, but with a wind so strong that I just needed to touch the garden a bit and the wind fixed the rest.. No, I'm just kidding, only some of the old leaves. But I got to take away some of the weed and it looked nicer :) And the kids was playing with the neighbors, so I had a bit time off although I was just a couple of meters away.

Later in the afternoon we played the game of "the very hungry caterpillar". Having some troubble trying to get my youngest kid to play by the rules.. My daughter likes playing, but I get impatient trying to explain why they need to follow the rules. She shines like the sun when she gets to play a game, so who can resist that beautiful smile of hers?!

It's finally spring, I'm finally having good days with some bad mood and not the other way around, I finally have a little motivation, and I'm finally "sinking". I've listened to "How He loves" so many times the past two days that I see the song in pictures, and He's love continues to carry me and lift me up.

We're still in the process of finding our place in "fellesskap" (fellowship/community) and haven't landed yet, but I feel drawn to church just to meet God in a special way with my family. Not just my close family, but the family of God. The last weeks have made me see how important it is to have fellesskap, how defining it is for my life and my relationship with God. It's lifechanging, and I can't live withouth it!

Live in Gods grace, that's the best place you'll ever find! Let's sink together :)

Love from God

2011-03-04T21:57:00.000+01:00

I'm having a period of my life that is somewhat different from what I know. Usually I have a really good experience being at Impuls Leaderdays, and than it's one year until the next one.. But my heart is longing for more! It's like a heartache that just grows deaper and deaper. A longing for God that I didn't know was possible. It doesn't go away, and it doesn't get satisfied.

I've been having a quiet evening, looking at some old pictures and writings. I can't seem to find my old blog in my archives, but I get some glimps of what I've been through and what kinda thoughts went through my mind some years ago. God has really set me free. Step by step He is taking me deeper, everytime I am ready for more.

And now I am really, really, really ready for more!!

This week I have been seeking God more than usual, and experienced that He fills me with His Holy Spirit. I feel loved! And I'm still longing for more!!

A good day

2011-02-23T21:40:00.000+01:00

Today I've had a good day. Started off good with the kids, got them to kindergarten. Got to school, my housband had an exam so we're in better mood this evening than in a looong time..

When I was taking the bus home from school, it took a different direction, believe it or not. It missed the junction (or what ever it's called when you're getting off the high way..) to Kvadrat and drove straight to Sandnes ..which in fact led so close to the railway that I was able to catch the train :) What a great way Kolumbus keeps their customers happy!

In the afternoon we had a visitor, our new babysitter. The kids was so nice to her, and I really hope they stay that way. It was really relaxing having her here, playing with the kids and letting me make dinner without one child hanging around me.

Looking forward to tomorrow, I'm going to finish my task which is due on tuesday.

Motivasjon

2011-02-21T12:27:00.000+01:00

Er inne i, eller forhåpentligvis på vei ut av, min halvårlige krisetid som ser ut til å trofast forfølge meg i både gode og onde dager. Og hvor mye jeg enn tror at dette blir siste gang "for nå har jeg det jo så bra", så ser den ut til å ta turen innom livet mitt igjen. Og hvor mye jeg enn roper til Gud, så faller det igjen på hva jeg velger å gjøre..

I går tror jeg kanskje jeg hadde et snev av forståelse for de som selvskader seg selv, det var fantastisk godt (og skikkelig vondt) å denge hånda inn i murveggen noen ganger bare for å få ut sinne, og det bare for lille meg som egentlig stort sett har det bra bare ikke når jeg har en tidsfrist å forholde meg til med en oppgave på 10 sider som skal skrives og få godkjent..

Men ellers er Gud nær, været fint, familien støttende, tilværelsen bra og hodet stresset.

Det som nok er mest frustrerende er å måtte kjempe for motivasjonen, det faller liksom ikke naturlig for tiden. Da blir det ekstra kamp for å sette seg ned å skrive oppgaver, lese pensum eller skrive ut artikler som igjen skal studeres. Snakket med en siviløkonom her om dagen som sa at han hadde satt pris på å få gå dypere inn i ting, jeg kjenner jeg har fått litt nok, samtidig som jeg ikke opplever å komme dypere. Eneste jeg kommer dypere i for tiden er lengselen etter Gud.

Inn for landing

2011-02-12T22:14:00.000+01:00

Det har tatt meg en knapp uke å lande etter intensive dager på Impuls, men lengselen, drømmene og motivasjonen er der enda. Jeg gleder meg over at dagene er lysere, men ser med panikk fremover på alle innleveringer og eksamener som ligger klar på rekke og rad. Jeg prøver å la være å se..

Jeg har nyhetsfaste for tiden. Ikke for å skryte, men det var et nødvendig tiltak da nyheter på nett tok mer tid enn det som noen gang har vært nødvendig for min del. Jeg var oppslukt. Kjenner det er godt å ikke vite om all dritten som skjer i verden, og heller fokusere på hva jeg kan gjøre for å gjøre verden bedre. Å ikke bli sint er en av dem. Så jeg prøver å la være, å heller kjefte konstruktivt og veilede ungene (som er de som får det etter diverse grensepushings-teknikker er satt i aksjon..) på en positiv og harmonisk måte.

Jeg har hatt det veldig bra de siste to ukene. Ting lysner ikke bare ute, men også i livet generelt. Jeg er gira, og det er en følelse det er lenge siden jeg har kjent skikkelig på. Ivrer etter å gjøre noe, bety en forskjell, eller ihvertfall være i aktivitet. Prøver å se hva jeg egentlig skal prioritere og har nok lett for å gå i aktivitetsfellen: La oss finne på noe og drive det for alt det er verdt!

Men så kommer det hele ned til denne:

1. Gud
2. Mann og barn
3. Skole
4. Jobb
5. Familie

Hvem i alle dager er det egentlig som sitter å blogger på en sånn fin lørdagskveld og legger seg tidlig midt i en helg? *rekker opp hånden* Meg ja, digger å være så introvert at jeg må prosessere alene på en lørdagskveld..

Forøvrig skal jeg stå opp kl 6 i morgen tidlig!

Effisient

2011-02-11T15:32:00.000+01:00

Har hatt en veldig god dag i dag. Sol og godt vær ute utgjør nok den største faktoren for trivsel, men nok søvn og effektivitet i studiet er absolutt ikke å forakte. Nå skal jeg prøve å forvirre både mitt eget hode og eventuelle andre smartinger som måtte prøve å forstå seg på effektivitet..

For faktisk, så ønsker jeg heller å være effisient (selv om effektiv på engelsk er efficient, er det norske ordet ikke av samme betydning..) enn å være effektiv. Effektivitet handler om å gjøre ting optimalt i forhold til ressurser, og som foreleseren min så fint sa det på BI så går det an å være effektiv når du klipper plenen med saks, men det betyr ikke at det er effisient.. Effisient vil være å klippe den med plenklipper. Effektivitet er å gjøre tingene riktig, å være effisient vil si å gjøre de riktige tingene.

Tror kanskje jeg har vært litt effisient i dag. Og jeg liker jo å tro at jeg har gjort noe fornuftig siden dette er den mest effektive studiedagen jeg har hatt på lenge. Jeg ønsker å gjøre de riktige tingene både i studiet og i livet.

Et uvanlig døgn

2011-02-09T23:58:00.000+01:00

02:45 Våkner av Lillegutt, roer han, går og legger meg igjen
06:00 Vekkerklokken ringer, jeg slår den elegant av uten å engang ense at den lager lyd
07:00 Vekkerklokken ringer igjen..
07:15 Turbo kommer inn
07:30 Jeg begynner å våkne
07:33 Står opp, steller oss, spiser frokost
09:00 Leverer ungene i barnehagen
09:07 Kjører til jobb, kurs på Klepp
09:30 Vimser rundt i Jærhagen
10:00 Kurset starter (neppe nøyaktig..)
11:45 Pause med masse god frukt, kjeks og twist
12:00 Inspirerende og konkret avslutning på kurset
13:14 Rusle til bussen
13:31 Finner endelig et busstopp..
13:33 Bestemmer meg for å finne en kafé å vente på
13:41 Setter meg ned på et bakeri ..eller noe, og leser på strategisk markedsføring
14:25 Tar bussen til Bryne, og rusler hjem
15:00 Slapper av hjemme med en t-kopp
15:45 Henter ungene i barnehagen
16:45 Hjemme igjen...
17:00 Rydder, begynner på middagen ..mm, pannekaker
17:05 Har to ivrige unger som vil hjelpe..
17:30 Spiser middag, steiker de siste pannekakene, snakker med maen på telefonen
18:00 Bader ungene, støvsuger soverommet dems, tørker opp etterhvert som badet blir til badebasseng
18:30 Steller ungene
19:45 Lurer på hvor tiden ble av etter å endelig ha kommet ned i stua igjen
20:00 Setter meg ned med artikkelen i strategisk markedsføring
20:05 Springer opp til ungene for å få dem helt i seng
20:30 Pause fra artikkelen, ned i kjelleren for å poppe popcorn for å finne ut at maen allerede har slukt siste pakken!!, stikker av med pistasjenøttene hans og setter på en maskin med klær
23:53 Stemmer... klærne..

Kvelden er enda ung, jeg er bare halvveis i presentasjonsforberedelser. Og bare så det er sagt, dette er IKKE en typisk dag i min studenttilværelse. Tror jeg har vært mer effektiv målt i skole-synlige-resultater de siste 3 dagene enn det jeg har vært de siste 3 ukene...

La oss ikke håpe foreleserne mine googler seg fram til denne posten..

Et smart lite hode

2011-02-08T14:30:00.001+01:00

Jeg har det privilegium å være mor til en smart liten gutt. Her om dagen når jeg skulle hente han i barnehagen stod han ved et bord og puslet puslespill. Han er glad i alt som kan bygges, lages mønster på og plasseres til strategiske posisjoner. De ansatte pleier å finne puslespill fra stor avdeling slik at han skal ha noe å bryne seg på. Så stod han da der, var over halvveis, så jeg blandet meg litt inn, men akkurat så lite at han klarte det selv.

Da vi skulle gå for å hente Turbo, tok jeg Lillegutt i hånda og vi tuslet begge fornøyde mot døra da det oppstår en krangel mellom to av ungene som hadde stått og observert Lillegutts pusling. Begge ville ha puslespillet. Da grep en av de ansatte inn og sier så fint at "nei, det skal ingen av dere pusle med, det er aaaaltfor vanskelig"...

Gutten min er smart :)
(her fra en pusleøkt i september)

Amazing

2011-02-07T13:55:00.000+01:00

Impuls var bare så vilt konge at jeg har problemer med å lande og tror egentlig jeg bare skal sveve på opplevelsene en stund. Er så utrolig takknemlig for å ha fått være med på det Gud har gjort i helgen. Helt utrolig å høre og lese vitnesbyrd om hvordan Gud har møtt mennesker gjennom hele helgen på mange forskjellige måter og jeg lengter etter å se mer av Gud.

Det gleder mitt hjerte å se at Gud bruker de minste til å formidle sin storhet, og hvordan de vi ser på som de "største" av oss blir ydmyket gjennom det. Aftenbladet var med på helbredelses seminar og har spredd den gode nyheten på en noe spesiell måte, som media har en tendens til å gjøre.., noe som har spredd seg til både Dagbladet og VG. Ja, jeg skjønner noen av argumentene for å ikke gjøre det, men det er jo ikke til å feie under teppe at slik har det vært helt siden Moses sin tid, da folket ba Moses om å stå mellom dem og Gud fordi opplevelsen av å møte Gud var for skremmende for dem. Og hvorfor skulle det ikke være? Han er jo Gud? Så mye større enn oss små skrøpelige mennesker som tusler rundt her på jorden for med sikkerhet å ende opp med å dø. Hvem kan da stå seg mot den levende Herre?

Og med denne nyheten kan jeg konstatere at jeg ikke kommer til å følge noe annet i mitt liv enn Jesus. Han forandrer seg ikke, Han er den samme i dag som Han var i helga og for 2000 år siden!

Noen av de tinga jeg fikk erfare i helga har satt dype spor. Konkrete hendelser som viser meg at Jesus lever, fyller oss og svarer på bønnene våre. Det er amazing å få være nær Gud, på både godt og vondt. Det verste jeg vet er å kjenne på kjærligheten Han har for de som ikke tror på Han og tatt imot Hans frelse, ikke fordi jeg ikke vil være nær Gud, men fordi den kjærligheten og den dype lengselen er mer enn jeg kan tåle. Jeg fikk kjenne litt på denne lengselen på lørdagskvelden..

Det beste jeg vet er når Han viser meg kjærlighet og minner meg på historien Han har ledet meg gjennom, der mange lærende situasjoner, mennesker som har ledet meg, bøker jeg har lest og gode bønnestunder jeg har fått være i har ledet fram til den kompetansen jeg sitter med i dag. Det er fantastisk! Gud er virkelig god!!

Himmelsk følelse

2011-02-03T11:07:00.000+01:00

Nå skal vi snakke om følelser! Jeg føler AT.. seriøst så opplever jeg å ha gått fra topp til bånn (virkelig bånn..) til høyere enn den toppen jeg begynte på på halvannen uke. Det er helt sinnsykt, og jeg er bare så vilt hektet på sangen "Oh happy day" til Impulsbandet! Kjenner jeg gleder meg så sykt til Kick Off i kveld selv om jeg for et par dager siden vurderte å droppe det og komme rett til Impuls på fredagen. Men nei da, her blir det all in!!

Jeg er forandret. Noe har skjedd. Forøvrig skal jeg stå opp klokka 6 i morgen...

Ja, apropos det. Jeg kan med hånden på hjertet vitne om at Gud svarer på bønn! På Lederdagene fikk jeg to gode brødre av meg til å be før jeg gikk derfra (før det var slutt..) der han ene ba om at det skulle koste å søke Gud slik at lengselen også ble enda større. Og med et valg om at jeg skal stå opp kl 6:00 (sånn nå må jeg jo bare gjøre det..) og bruke en halvtime med Gud, har jeg aldri opplevd å få mer motstand enn morningene etterpå. Tror aldri jeg har vært så trøtt om morningen, men jeg skal klare det!!

HALLELUJA \o/

I endring

2011-02-02T12:28:00.001+01:00

Så var vi her igjen da. Månedsskifte januar - februar, der jeg hvert år siden 2003 har joina Impuls familien i fest og moro i Guds nærhet, der jeg får lov å møte Far, bli forandret og knytte sterkere bånd til mine søsken som jeg er så vilt glad i.

Hva har skjedd i år? Hadde store forventninger for dagene, både lørdagen jeg var på Impuls og på mandagen og tirsdagen på Lederdagene. Utfordringen med Gud er at Han lar seg ikke diktere. Han vet hva som er best for oss og legger gode planer i forhold til dette. Så har vi en rekke teorier om hvordan en kan komme nærmest mulig Guds planer og erfare Hans kjærlighet på sitt beste, men mest av alt trenger vi å åpne hjertene våre og bare la Gud lede moroa.

På Impulsmag ligger det allerede ute mange gode vitnesbyrd om at Gud har møtt opp og gjennomført sine planer, ofte ved bruk av flere mennesker satt sammen i et perfekt puslespill. Et puslespill som ærer Gud. Jeg opplever meg selv om en anonym del av dette puslespillet. Som en god støttespiller som er backstage og trekker i tråer, bønnetråer, er det lite oppmerksomhet og bekreftelse fra det som skjer synlig. Allikevel opplevde jeg å bli bekreftet av Far på det jeg hadde gjort og fått vært med på. Kjenner det blir ekstra meningsfylt nettopp fordi vi søker ikke menneskers bekreftelse, men Fars bekreftelse.

Opplevde også sterk motgang. Fra tretiden på dagen på mandag til åttetiden på kvelden var jeg deppa, sliten, motløs og opplevde en tristhet jeg ikke har opplevd i sosial sammenheng siden august 2000. Jeg var mildt sagt nede for telling. Jeg opplevde det som et angrep, og behandlet det deretter. Ba om beskyttelse og brukte det jeg har lært i denne sammenheng, litt om litt slapp det taket. Etter å ha fått forbønn av en av mine nærmeste brødre var jeg klar. Akkurat som om hele greia snudde, og jeg fikk på ny kraft til å be for andre og søke Gud for det som Han ønsket å gjøre i andre menneskers liv. De jeg ba for ble jeg glad i :) ..herlig følelse, det å komme til en person jeg ikke har møtt før, be for den og oppleve at når jeg går videre har jeg en ny person jeg er glad i. Slik oppleves det for min del å være i Guds familie og stå sammen som søsken.

Tirsdagen var fest uten like. Det var Himmelsk! Det var lovsang, samtaler, utfordringer, Guds nærvær, stille stunder, måltidsfellesskap, vandring i gangene, bønn, glede, ord, bilder, og en ny motivasjon for å leve livet. Synd men sant så gikk jeg glipp av avslutningsmøte (det skal ikke skje igjen, det kan jeg love..), men har allikevel fått med meg alt som Gud hadde for meg disse dagene. Jeg er frimodig og velger å tenke at disse dagene var perfekte, og det som måtte mangle har Gud allerede lagt en plan på hvordan Han skal putte det inn i livet mitt.

Så er det da bare å ta fram Guds fulle rustning igjen og vær klar til kamp i helgen, da er det Impuls B som står for døren. Personlig liker jeg B-ene best ;)

Peace!

Forvirret

2011-01-27T10:08:00.000+01:00

Det er sjelden jeg ønsker å fortelle om mine feil, men i dag gjorde jeg en skikkelig brøler.. Turboen skulle sykle til barnehagen i dag, og Lillegutten puttet jeg i vogna for all enkelhets skyld. Det gikk helt fint helt til vi skulle krysse veien. For å holde følge med Turbo småløp jeg, men plutselig svingte Turbo unna og var fremdeles midt i veien. Jeg fikk litt panikk, sendte Lillegutten videre slik at han skulle havne trygt på andre siden, og sprang tilbake til Turbo da det gikk opp for meg at Lillegutten kunne komme til å kveltre...

Litt kaos. Jeg ordnet Lilleguttens vogn og satte han pent og sikkert på fortauet. Så gikk jeg tilbake til Turbo og fikk henne over veien. Glad for at vi var seine i dag, da er det ingen biler.. Men snakk om forvirret mor.. Det hele handlet om at Turbo hadde mistet ene støttehjulet og har ikke øvet på balanse enda.

Dypere

2011-01-26T14:30:00.000+01:00

For en uke siden tok jeg et raskt valg om å prate med min åndelige mor, for å være sikker på at ikke noe skulle ligge i veien og ulme når Impuls var på vei inn for fullt. I dag var jeg hos henne. Hun pratet, jeg pratet, og selv om jeg har snakket med henne mange ganger og har hørt mye av det hun kan gi meg råd på så vet jeg at det er ikke oss det kommer an på. Det kommer an på Gud og det han kan gjøre i livet mitt. For selv om jeg har jobbet med mange ting i livet mitt, dukker det stadig opp nye ting og noen ting forblir et mysterium.

Mine første år er noe av det mysteriumet som jeg ønsker å finne ut av. Ønsker å grave dypere, rydde opp og få vekk grumset. Da er det befriende (bokstavlig talt) å ha en Gud som vet alt, og som gir innblikk etterhvert som jeg er klar for det. Er noe med å ikke spise hele elefanten på en gang, men å ta en bit om gangen.. Og så er det fantastisk å ha ei som veileder utifra det Gud gir henne. Sånn vil jeg også være!

Jeg som trodde jeg var ferdig.. At nå skulle alt ordne seg. Så viser det seg nok en gang at livet er en prosess og må leves!

Forventninger

2011-01-25T22:06:00.001+01:00

Det nærmer seg Impuls, noe som synes veldig godt på facebook egentlig. Der legger en fort merke til hvem som er engasjert og klare for årets fest. Det er nesten så jeg kommer med et aldri så lite Halleluja..

For min del er det første gang jeg skal være på selve Impuls siden jeg gikk Acta Bibelskole (gode minner om dovask..), til gjengjeld slår jeg meg løs og blir med på nesten alt som skjer. Det blir lovsang, taler, underholdning, fellesskap, latter, tårer, jubelrop, spenning, masse folk ..og best av alt så er Jesus der. En kan kjenne det. Akkurat som om det er noe mer i luften og omgivelsene enn det som en kjenner til vanlig. En god stemning som nesten kan tas på.

Hva jeg gleder meg mest til? På en måte tiden etterpå. Pleier å være ved godt mot. Klar for enhver utfordring.. Men jeg gleder meg til å få være nær Far. Ikke det en vanligvis forbinder med bildet, at en tenker seg til at en er det, eller at vi går rundt å sier det. Men å kjenne en varme i kroppen som ikke kan komme fra andre, kjenne spenning og impulser som kroppen selv ikke ville ha satt i gang. Kjenne kjærligheten.

Men så tenker jeg: Vil jeg få oppleve det i år, på tross av der jeg er? For jeg er ikke der jeg burde være, og har ikke gjort det jeg skulle, har ikke forandret meg slik jeg ville.. For en NÅDE, å vite at disse tingene betyr ingenting. Ingenting jeg gjør kan få Gud til å elske meg mer, ingenting jeg ikke gjør kan få Han til å elske meg mindre. Hans kjærlighet er ubetinget. Ikke en kravliste om hvordan jeg bør være for å få erfare Hans kjærlighet. Men takk og lov for at Han elsker meg høyere enn at Han lar meg forbli som jeg er.. Han er den eneste som virkelig kan forandre, så må jeg bare velge å leve nær Han og skrittvis velge å la meg forandre.

Tidligere har jeg prøvd å ikke ha forventninger til hvordan Gud skal møte meg. Noen ganger har det gått an, noen ganger har jeg blitt skuffet, noen ganger har jeg blitt overrasket.. Men de siste årene har Gud vist seg på en større måte enn det jeg har klart å skape forventninger til. Så i år er det bånn gass!! Forventningene kan begynne å stige, for Gud er så mye større enn mine forventninger!

Jaaaa, Impuls Lederdager!! Kan det bli bedre?..

Syk..

2011-01-23T15:40:00.000+01:00

Mandag var Lillegutt syk, hjemme med svigers og jeg kom meg på skolen. Tirsdag var Turbo hos tannlegen. Alle foreldres spente førstegang: Har vi gjort en god nok jobb? Det hadde vi. Hun hadde null hull og fine tenner:) Lillegutten var med på slep..

Onsdagen ble sykdom trappet både opp og ned, Lillegutt var friskere, Turbo var blitt syk.. Torsdag var begge syke, og det var forsåvidt greit at jeg føreløpig bare hadde gått glipp av et par timer på onsdagen, men da begge fortsatt var syke og jeg også ble syk på fredag var det intet håp for skole.

Lørdag tuslet jeg meg på jobb et par timer og ble verre på ettermiddagen og kvelden. La meg i sju tiden og holdt senga til åtte tiden i mårres;) Så sånn en uke har vi hatt. Har satt meg litt tilbake iforhold til skole, så nå er jeg glad jeg var litt i forkant for da ligger jeg ikke så langt bak.

Nå håper jeg bare at unger og mann kan sendes ut av hus i morgen slik at konemor kan hvile og bli frisk i morgen, og begynne å lade opp til Impuls!!

Behov

2011-01-05T13:54:00.001+01:00

Et nytt semester er i ferd med å ta av!! I all offisiellhet har det faktisk enda ikke begynt, men jeg er i gang med å sette meg inn i stoffet i Strategisk Markedsføring. Mye interessant som handler om analyse og valg, noe som er aktuelt for noen og enhver. Men det som jeg stadig kommer tilbake til er å fundere på hva jeg kan bidra med inn i den store sammenheng. Hvis jeg skulle vært gründer, hva skulle jeg satset på? Hvilket behov skulle jeg ha dekket? Eventuelt måtte jeg skape et behov i markedet for så å dekke det?

Så sitter jeg her da og funderer og lytter til både lovsang og Gud, da det plutselig slår meg at vi lett går i denne fellen når det kommer til hvordan vi fungerer som kirke. Vi ser på andre menigheter og tenker noen ganger hva vi kan gjøre for å trekke folk slik som dem. Hva vi kan gjøre for å dekke et behov eller på en eller annen måte være populære og bli anerkjent.

Men det eneste vi er kalt til å søke er "the applaus of the ONE!". Det er ikke meningen at vi skal dekke et behov, eller søke å bli størst i verden. Gud vil sørge for oss. Matt 6, 33!:

"Seek the Kingdom of God above all else, and live righteously, and he will give you everything you need."

Så ender det med at jeg har ett behov, ett ønske, en drøm om å leve nær til Jesus og søke det som Han gir, og gå inn i det som Han har planlagt og det Han har lagt foran meg. Akkurat nå oppleves det som å gå i blinde, men Salme 119,105 sier at Hans Ord er en lykt for min fot og et lys på min sti, så får jeg ta skritt for skritt da i fotsporene til min Mester.

Mitt behov? Å være tilstede, og være med på det Gud gjør. "What's next?":

Krevende..

2011-01-04T11:11:00.000+01:00

..å skulle være både mor, kone, husmor, student, leder, jobbsøkende, arbeidstaker, søster, datter, svigerinne, venninne, nabo.. Sikkert flere også, men akkurat nå er det å være Guds barn høyest på listen. Jeg har behov for å roe ned og å bare være. Julefesten er over for denne gang, vi er i 2011 og helt ærlig så opplevde jeg å gå hodestupende inn i det nye året. Snublende over en usynlig målstrek som oppleves som å rykke tilbake til start.

Så var jeg da her da, i mitt eget hjem som jeg har blitt så enormt glad i både fordi det har vært en ny start med mange muligheter (og umuligheter..) og fordi det har vært en ny tid for å være meg selv (etter å ha funnet meg selv på ny). Er på vei inn i en ny æra, 30 tallet skal rundes og nye gleder skal oppleves, men før det skal vi ha en helt konge fest for en helt konge Frelser, som jeg bare digger over alt på jord. Det er snart klart for Impuls, og til en forandring skal jeg være tilstede både på Impuls'ene i helgene og på Lederdagene på mandagen og tirsdagen i mellom. Med gode minner fra fjorårets Lederdager gleder jeg meg syyykt til årets høydepunkt!! Gud har til og med ryddet vei i timeplanen! Jeg håper og ber om at 2011 blir et år med forandring, ikke bare i mitt liv, men også for dem rundt meg..

HA ET VELSIGNET ÅR!

Julehøytid

2010-12-22T23:05:00.000+01:00

Her i huset går ungene rundt og lurer på om julenissen kommer i dag, og hvilken dag vi skal ha selskap for Jesus. Ivrigheten er stor og energien høy, skulle bare ønske at tålmodigheten min klarte å holde følge midt i jobbing, rydding av hus og klargjøring til årets feiring av Han som fortjener all ære. Lurer på hvordan Jesus var på sin 4 års dag, full av liv og undring og en visdom større enn vår forstand. Med fullstendig tillit til Far som bare et lite barn kan ha. Ungene her i huset har i tillegg til liv og undring en utrolig trang til å leke med juletreet (minn meg på å vente til lille julaften neste år..) og det er som om all trass blir vekket til live når mor og far sier nei..

Alt i alt gleder vi oss over tiden som har vært denne høsten, tiden vi får sammen i julen og tiden vi har i vente med nytt år, nye muligheter, nye utfordringer og en enorm nysjerrighet som forhåpentligvis også bringer med seg energi og livsglede.

Takk gode Gud for livet du kom med, frelsen du gav og evigheten som du har gjort klar sammen med deg.

Så ser jeg med lengsel frem til en heidundrane fest både på Julaften

og i begynnelsen av februar med Impuls Lederdager!

GOD JUL!

Fellesskap

2010-12-12T09:15:00.001+01:00

Hva gjorde vi før vi fikk lønn for å tjene Gud? Er ikke vår lønn å gjøre Guds vilje, å se rettferdighet skje og glede og kraft fylle liv som tidligere var atskilt fra Gud? Mange kristne organisasjoner er preget av kutt i midlene de har enten de får fra givere eller fra staten. Pengene strekker bare ikke til.. Men hvorfor i alle dager skulle dette være et problem for oss, som tilhører herrenes Herre?

Kan det være at vi har blitt så individualistiske at vi glemmer å gå kollektivt, som søsken, i tro? Stenging av kirker kan slik jeg ser det gå to veier: 1. Fellesskapet oppløses 2. Fellesskapet styrkes. Hva gjorde vi før vi fikk bygg å samles i? Vi hadde fellesskap i hjemmene. Det er noe av det mest fantastiske jeg vet, å få besøk som kjenner seg hjemme hos oss og tar del i livet sammen med oss. Vårt kristne fellesskap handler om å dele liv og leve for Gud sammen og slik økonomien til organisasjonene er i dag, utfordrer det oss til å leve det livet og dele det vi har for at flere skal få ta del i dette fellesskapet.

Finish the race II

2010-12-06T21:37:00.000+01:00

Yep, vacation is here. School is over for this term (I barely made the date for my last task.. and with a poor result), but than again I'm working almost every day until Christmas, so I'm not sure if it really is vacation. I'm looking forward to next semester, and have already bought 2/3 of the literature. The spring time is always a fun period because of the length of the semester and the days are getting brighter with summertime closing up. Although I hardly doubt that I've learned anything that will help me prioritize my days any better...

Anyways.. my thoughts are gone. I just am. :) *content*

Trøst

2010-12-01T10:14:00.001+01:00

Er inne i en svært kompleks tid, der jeg har det ekstremt bra, og ekstremt krevende. Jeg har masse følelser og vet ikke om halvparten av dem er mine engang.. Hadde et øyeblikk for et par dager siden der jeg bare ikke så lyset i tunnellen i det hele tatt. Jeg trodde det kunne ha noe med innleveringsoppgaven å gjøre (som forøvrig på skrivende tidspunkt er bestått og Strategifaget endte med en B), men som skulle til å vise seg å handle om noe større.

I tillegg involverte jeg følelsene mine i en karusell av kaos når Kambodsja opplevde en av sine største tragedier i nyere tid forrige uke. Rundtom 400 døde når de skulle krysse en relativt liten bro etter å ha vært på konsert i forbindelse med landets største festival "Waterfestival", og jeg kjente folk der nede som hadde krysset den 20 minutter før panikken inntraff. Noen andre jeg kjente hadde forandret planene sine relativt tilfeldig (Gudfeldig..) og var ikke i nærheten.

Jeg glemmer å ta hintene som Gud gir og ender med å legge noe av skylden på meg selv. Om jeg bare kunne lært hva de betyr alle disse små hintene.. Det er en prosess. Ingen lærer noe på et blunk, men veien er krevende og smertefull. Håpet mitt er at jeg får være der for noen. Vise Jesus for noen. Og være en brikke i et frelsende puslespill som Gud legger i hvert enkelt liv. Imens støtter jeg meg til denne; skrevet av Tim Hughes:

"I've had questions, without answers
I've known sorrow, i have known pain
but there’s one thing, that I’ll cling to
you are faithful, Jesus your true

When hope is lost, I’ll call you Savior
when pain surrounds, I’ll call you healer
when silence falls, you'll be the song within my heart

In the lone hour, of my sorrow
through the darkest night of my soul
you surround me, and sustain me
my defender, forever more

When hope is lost, I’ll call you Savior
when pain surrounds, I’ll call you healer
when silence falls, you'll be the song within my heart

I will praise you, I will praise you
when the tears fall, still I will sing to you
I will praise you, Jesus praise you
Through the suffering still I will sing to you

When the laughter fails to comfort

when my heart aches Lord are you there

when confusion is all around me

and the darkness is my closest friend

Still I will praise you, Jesus praise you"

Eksamen nærmet seg så fryktelig..

2010-11-20T18:33:00.000+01:00

..mye fortere enn det som var ønskelig. Ikke bare fordi eksamenstiden kommer for fort, men fordi jeg skulle vært klar for 3 fag på en gang. Det er slik i reglementet at en ikke skal måtte prioritere en eksamen framfor en annen, men det som ikke er lagt inn er evnen til å faktisk lese på disse i stor nok grad for å i det hele tatt ha en sjanse for suksess...

Kanskje lettere for single enn for en småbarnsmor.. (ryktene sier at det er både og..)

Alt kom litt oppå hverandre i høst, og når jeg ikke var syk, ikke hadde syke unger, og ikke hadde mangel på motivasjon, så var det alltid litt for liten tid til alt som skulle gjøres på en gang. Og vi vet vel alle hvordan det går når en sprer energien sin på mange ting istedet for å fokusere på en ting om gangen.. Så sitter jeg her da og angrer ikke en døyt. Er fornøyd jeg, og gleder meg til mandagens eksamen. Burn'en ligger klar i kjøleskapet, og jeg skal vel alltid klare å samle sammen noe digg å knaske på (selv om jeg var meget fristet for å gå for Obs sitt tilbud på 1 kilos peanøtter!) på den knappe 4 timers eksamenen om Strategi. Som er et fag som sier alt om ingenting.. så det skal jeg gjøre; skrive ALT om ingenting.

Celebration weekend!

2010-11-15T13:39:00.000+01:00

I dag mårres forsov vi oss til barnehagen, våknet fem over halv ni av at Turbo kom inn og ville velge klær i skapet sitt. Maen hadde allerede komt seg i dusjen og jeg snudde meg døsig i retning mobil og sjekket klokken. Fikk fart på sakene da faktum var erkjent: Vi kom aldri til å nå tidsnok til samlingen de pleier å ha kvart over ni. Så jeg fikk opp Lillegutt, kledde oss, gikk ned og ringte omsider barnehagen for å gi beskjed om den sene ankomsten.

Forøvrig fikk Turbo sykkel av oss til bursdagen og Lillegutt fikk endelig sykle på storesøsters trehjulsykkel..

Vi har bare hatt det så utrolig godt i helgen, med venner og familie på besøk for å feire lillegullet vårt som ble 4 år. I tillegg hadde jeg og maen 11 års bryllupsdag, noe som gikk mer eller mindre stille forbi, lørdagen var Turboen sin dag. Jeg har et så villt bra privilegie i det å kun ta meg av hus og unger siden mannen tok seg av samtlige kaker og alt av kjøkkenordning. På tross av at jeg ikke var i form og at maen nettopp hadde levert fra seg en stor innleveringsoppgave, klarte vi å gi alt i helgen så selskapene gikk meget bra.

Ellers er jeg midt i to store prosesser og eksamenstid, noe som gjør livet krevende men gøy. Prosessene går i forhold til hvordan vi vil forme vår egen julefeiring, den andre handler om at jeg ønsker å bryte med mine forhistoriske bånd i forhold til det å hjelpe folk jeg møter på gata, og eksamenstid sier seg vel egentlig selv utenom at reglene virker random og vanskelig å forholde seg til. Var lettere på BI Stavanger der vi hadde tydelige grenser og retningslinjer på hvordan ting skulle gjøres..

Finish the race

2010-11-09T12:58:00.000+01:00

I wish I would have the need and joy of telling you all of how great TFI (Takk For Innsatsen, Weekend for youth who has been leaders at children- and youth camps) was, and it really was! But there are a whole lot of other things on my mind..

Even though I know this from earlier exams, it always comes as a surprise. Falling down on me and seem to want to hold me down. But I'm not giving in, because even though my world seem to fall apart Jesus will always stay true and faithful through it all. He is the one I give my life to in good seasons and in the challenging ones. He is my life and salvation, my cornerstone and He is the rock on which I stand. I will never be moved.

But every now and then I seem to forget this. I was checking class information and accidentally found out that our home-exam had come out early, 6 days early (or 7 for those who by any chance checked it yesterday..). I cried! Not because I don't like to get more time on this, but of two reasons: Justice and stress. I don't think it is fair that some students suddenly get more time on this than others. I have already so much to do before monday, and I cleared my scedule for the exams, that I can't possibly gain anything of the earlier delivery of the exam. The stress because of the tension and the upcoming event of other exams that just makes me feel that I'm so much behind that I'll never make it. It's like being in a race and when you finally are about to get to the finish-line, everyone has gone home because you were to late..

I hope some of you will stay with me in prayer and support, untill I finish the race. I'm not strong enough to make it, but I can do all things through Him who gives me strength!! To God be the glory, always!

Great God

2010-11-04T23:52:00.001+01:00

When I realize that the world is so complex that I can't even explain a little detail without taking the universe into consideration, when I try to apprehend the wisdom of the many researchers who has formulated theories that I didn't even know existed, when I look at the life which can't be explained by any known theory ..that's when I realize what great knowlegde God has who have created it all, what great wisdom it takes to put it all together and what great love God shows by sending His own Son to get back what was taken from Him: Us!

Ambivalent

2010-10-25T12:03:00.002+02:00

Yesterday we learned more of the travel system in our area. Not having a car gives us challenges we didn't know of before. It was the first time I really missed having a car. It was really weird, the ticket inspector was arguing that I had to already fill up my student card, which I can travel almost anywhere with, in orden to travel with the train yesterday. But the office was closed and they couldn't renew it on the train.. Then I had to argue to get student discount, even though I already told her I was student, and then I had to argue to not pay for the kids even they are under the free-limit 4 years old. I was angry even though I know I should behave and show Gods love and all.. but I wanted justis.

Our goal? A birthday which we of course didn't want to miss:) And happily my sister drove us home.

I've been having some troubble sleeping the last nights, laying there just thinking of everything and nothing at all. I don't feel well, but I don't know if I am ill or if it's just because of the lack of sleep. Late yesterday I suddenly had an urge to pray for someone, it was difficult because I didn't know for sure who it was or what was going on. I just had to trust God to step into the situation. Nowadays I have a lot of thoughts about life and death. Fear of not seeing my children grow old, or not beeing able to provide for them. I don't even know where these thoughts comes from, I'm just scared.

Often I think that if I only get over 36 years I'm gonna be okey. I know that I will live forever, its just that I want everyone I love to come join us for Heaven, but it seems like people don't take it seriously. Everyone is just so happy living their lives that they don't think of the consequence, which of course is death (even Jesus died, although He lived His life on earth perfect). And I get so frustrated when I can't even find the words to tell them that Jesus is the solution. I don't know what Heaven will be like, I just know that that's the good place to spend the eternity. So come join us, would you?

When tears falls..

2010-10-15T21:41:00.002+02:00

Yesterday was a good day, it was so good that even though I had two children crying for almost an hour when they were going to bed, it couldn't get me neither sad nor angry. A friend of mine sent me a message, he had read my blogg, and one of the things he commented was that my life seems good. And it is. But sometimes it's not..

After last week I've been more patient, and it's great. But then I fell asleep late yesterday and was awake from 6 am this morning. Something went wrong and I had one crying kid, my little boy, who desided that he didn't wan't to go to kindergarten.. I was angry with him but tried to get him to go. So when we came to the kindergarten and he was let out of the stroller, he ran (I've never seen him so determined before!) in the right direction which was home.

So I basicly forced the poor kid to go. I felt really bad about it and cryed when I got home. And when I came to pic them up again, he was a sleep, so I talked a bit with one of the ladies who runs his group. She told me he had been sad some times in the day. Me tears started coming back, but I managed to hold them back until I met a dear women in my girls group. She is just so sweet and my little girl has really connected with her, so I have to.. Today she was like a mother to me, listened to me and gave me a good hug afterwards.

God has really given us the best kindergarten!! The people is so lovely, my kids are having a good time there (usually), and I don't have to hide my challenges.

An other thing that happened here one day was really scary. I love the house we live in and I've never been afraid here, we are sooo blessed. But the other day my housband was out with some friends, seeing a movie. So I was alone in the house with the kids. When I was down in the basement I suddenly felt an enormous fear coming over me. And I checked the whole house to be sure there wasn't anybody in here, and checked that the kids was okey.

And I got an idea that maybe it had something to do with the movie my housband was seeing, so I sent an sms to warn him. I prayed that God would protect him. Later when he got home, he told me that they almost crashed with an other car. That it was a matter of seconds. I believe God protected them ..and I'm so glad he did!!

Well, now you've seen some of my challenges. My life is good, but that's merely because I have a Dad who's taking good care of me and my family. I will praise my God through every circumstance; for He is good!

Home sweet home

2010-10-14T15:13:00.000+02:00

Today I've just been relaxing, thought I was going to school, but late last night I suddenly found out that there was no class today.. But anyway, I finally found curtains for the kitchen, something I've been looking for since we got our own house, the last time ;) Some new pictures:

Neither here nor there!

2010-10-11T23:30:00.000+02:00

Hillsong Conference Europe was fantastic! Not so much the conference in itself -or really ..yeah- but the experience of once again being in Gods precence together with family. I've been deeply challenged in some areas and confirmed in others. I've gotten more insight in my own situation, of where I am in life. I'm renewed, filled and ready for whatever may come.

I can't really hide that I love the music from Hillsong, and I sing along with all my power when I'm at home, but when it comes to small space (where I can't dance) and loud music (so loud that you can't really hear yourself sing) I don't enjoy it that much. But when the conference started, and we started lifting up Jesus together, I had encounter after encounter together with God. He was so near, that I wouldn't want it to end. It wasn't just the conference; the music, the videos, the dramas, the speaches, everything that was prepared and everything that was performed (though it was great!!). But it was the precence of the Lord! I gave it all. When we sang, I really did hear my own voice (it's a miracle I still have my voice..), and through it all God gave me pictures, words and thoughts that encouraged me.

So what challenged me? I'm not sure I wan't to tell, but I need to think, so here we go.. Judah Smith spoke about when Jesus and the desciples was going in a boat to cross the sea, and He says to them that they are going to the other side. A great storm comes over them, but Jesus is sleeping in the boat, and when they wake Him up He says that they have little faith since He cleared out to them that they were going to the other side. Anyway, Judah Smith talkes about the "neither here nor there"-problem, we get so easily stressed because of the distance between where we've been and where we are going.

I'm in between. I'm not where I was, and I'm not where I'm going. That is frustrating in more than one way.. The most frustrating about it is the experience of not doing anything. I'm just here, waiting for something to happen. But it is also very, very good, because I may rest and know that God loves me just as much. I can't do anything to make Him love me more, and nothing can make Him love me less. (And I know that because His word tells me so.) So my challenge is to be where I need to be, to get to the other side: In the boat.

*Sigh* I'm not sure what my life is just now. I'm longing for everything and nothing at all. I wan't to be everywhere, and now where. Rather stay in my home, doing ab-so-lu-tely nothing. Or whatever I might find interesting.. This is the border between religion and relationship. Religion tells us what we must do to be loved, to be good enough, to be accepted by a higher power. But the relationship with God himself does only care for one thing: Do you accept the gift of love, given to you by Jesus' death and resurrection. Jesus died for us, even though we hadn't yet said yes to His invitation. God loves you so much, and He will forgive anything you may have that isn't good in your life, and He will make you whole and give you eternal life. Just say Yes!

I think I need some sleep, my head just stopped thinking...

He(r)l(/l)ig dag!!

2010-10-03T20:48:00.001+02:00

I dag har jeg virkelig levd kallet mitt. Hva det vil si? Målet mitt for tiden er å bygge familien, ved å være tilstede, gi omsorg og kjærlighet, og skape et godt hjem. Det har jeg virkelig gjort i dag!

Begynte heller litt sløvt i et par tapre forsøk på å stå opp, men orket ikke tanken før kl 8. Da var ungene allerede godt gira og herjet i senga mi. Vi koste oss allerede fra morningen av. Ryktet i nabolaget må opprettholdes; jeg pleier å vaske på søndager, rett og slett fordi det er den dagen i uka jeg faktisk har nok energi til å gjøre det, og fordi jeg tror at jeg ærer Gud uansett om jeg er stille en hel dag eller om jeg tar det helt ut en dag. Så lenge Han er i fokus liksom..

Så jeg begynte vel egentlig i kjelleren med vasking av klær, beveget meg opp til kjøkkenet og fikk tatt det som fløt der. Siden stod barnerommet for tur. Turboene, som på en eller annen finurlig måte klarer å pønske ut de mest kreative påfunn, hadde tømt ut halvparten av lekene på rommet sitt. Det gav meg en veldig god anledning til å sortere disse i tre kategorier: 1. Aktiv bruk 2. Lagres 3. Gis bort

Jeg prøvte å sjule litt hvilke ting som blir gitt bort, hvis ikke hadde vi vel beholdt samtlige.., samtidig som jeg gav relativt klar beskjed om at de har så mange leker at vi må dele med barn som ikke har leker. Forresten måtte jeg smyge bort de tingene som skulle lagres også ..ungene er akkurat like oss voksne på det feltet: Oj, en gammel ting, eller noe vi ikke bruker så ofte, det må vi se nøyere på. (Hovedgrunnen til at jeg bruker ekstrem lang tid på å rydde gamle ting..) Rommet ble veldig mye bedre å være i. Ikke overfylt eller rotete.

Så fortsatte dagen med støvsuging, i tillegg til middagslaging og litt avslapping. I tillegg til at maen ryddet garasjen, noe som førte til ulike funn.. Det som forresten var så greit med å rydde barnerommet var at nesten alle lekene ble tatt opp etterhvert, og stua er mye, veldig mye ryddigere, enn det den pleier på dette tidspunktet. Nøkkelen for min del er å få unnagjort alle gjøremål mens ungene er aktive, og slappe av når de har lagt seg.

Har tenkt litt på kommentaren fra Marit på forrige innlegg, og det er jo faktisk litt sant. Jeg har ganske stor kapasitet, når energien bare er på et visst nivå. I dag har jeg samlet energi :)

Kan alle bare slutte å være så perfekte?..

2010-09-28T00:11:00.000+02:00

Jeg er ikke perfekt. På en måte er det veldig befriende å vite det, på en annen side er det frustrerende. Jeg dras mellom det jeg vet er bra å gjøre, som vil gi et godt ansikt utad, og det som er det riktige å gjøre, for at jeg skal kunne være oppegående og energifull. Ofte velger jeg det som ser bra ut utad..

Jeg er syk og ville gjerne sagt til sjefen at jeg ikke kan komme på jobb, men jeg vil ikke virke skrøpelig, har allerede brukt en sykedag i den korte perioden jeg har vært ansatt og vil helst ikke bruke flere. Så jeg endte på jobb. Skulle jo ha holdt meg hjemme.. Slik er det med mange ting.

Når jeg ser rundt meg, ser jeg bare perfekte mennesker. De er tolmodig, utholdne, ivrige, sosiale, lykkelige, fredfulle, har god kontroll på familielivet sitt, i jobben sin og er aktive i fritiden. Slik virker det ihvertfall for meg når jeg irriterer meg over noe jeg selv gjør. Jeg strekker ikke til, rekker ikke over alt og opplever å ha et generelt lavt energinivå. Det er familien det går ut over når jeg har det sånn. Fikser ikke å være rettferdig, oppegående og diplomatisk i alle situasjoner, spesielt hvis det er snakk om filleting.
Det virker som at kulturen vår er at alle er godtatt, bare ikke en selv. Vi stiller høye krav til oss selv, og i følge lørdagens Dagens Næringsliv skjer dette i yngre og yngre alder. Ungdom blir utbrent fordi de skal være gode til alt og strekke til i alle situasjoner. I høst tok jeg et valg om å vente minst ett år med å la Turbo gå på turn, og det er jeg frimodig på. Som liten begynte jeg på turn allerede som 4-åring (tror jeg), men jeg gikk ikke i barnehage før jeg var 5. Det er nok å forholde seg til der om en ikke i tillegg skal gå på en fritidsaktivitet. I tillegg forventes det at foreldre stiller opp og er minst like aktive som barna.

Det er så mye vi skal få til at jeg tror vi har lett for å glemme å bare være. Vi hadde et godt besøk på lørdag av svigerforeldrene mine. Det var godt å bare slappe av og nyte ettermiddagen sammen, når jeg endelig kom meg fra jobb. Noen ganger er det gøy å gjøre ting sammen, men mange ganger synes jeg det er fantastisk å bare gjøre ingenting sammen. Derfor har jeg også satt enormt pris på venner som bare har tatt turen innom en kveld bare for å slappe av og prate.

Hvilemodus. Det er det det er. Evnen til å godta enselv når en ikke har prestert noe. Og det skal det gjøres MYE av neste uke!! Så hvis alle bare kan ro'en litt og slutte å være så perfekte alltid..

Grateful

2010-09-23T22:21:00.002+02:00

I've had a relative tough day according to my life at the time being. I'm ill, had an introduction on an article at school, and haven't been sleeping well lately.. But actually it's so much easier now than for only one year ago.

One year ago I was very tired, we sold our house and moved into the basement in my parents in laws house. We had a long year. We had fights, we had tears. But now it's coming all together. Our lives are changed. Our circumstances is changed. But even though I can't seem to hold it all together.

So how am I doing right now? Sometimes I'm not sure myself. It seems like I still live in my own bubble. It's safe, I don't dare go out of it for the time being. And I think I'm gonna hold on to it a little bit longer. At least for fourteen more days. Hillsong Conference. I'm sooo looking forward to just being close to family in Christ and celebrating God together. Getting challenged and energized.

I have this subject called "Theory of Science and Research Methodology", which is to some exstent very interesting, that really challenges my way of thinking of God. We have a great history of people in this world who has explained the world with theories and supported them with empirical science. Although many of the ideas we've learned has a natural explanation, some seems to still be a mystery. God is one of them. Even though many things can be explained, God must be experienced. And whats left? Faith!

And oh what a faith! I'm grateful for my life, for everything God has given me. One of those things God has given me is feelings. Feelings I have to guard cause I'm quite sensitive about things. Movies for example may stir my feelings so that it's more difficult to get things right. For the last period I've seen very few movies, but at the time being we're seeing "West Wing" again. Just started on second season, and I've realized that my feelings are as they should. Was about to cry when drama came in..

Actually I love it. Not crying. But knowing I'm ready. I'm ready to be a difference into the world again. To show the world Jesus and His everlasting, unconditionally love; For YOU!

Seeee!

2010-09-15T08:57:00.004+02:00

Se! Blomsten min lever! Og den får nye skudd!

BI-studenter er ikke som andre studenter

2010-09-14T21:52:00.002+02:00

I Aftenbladet på nettet er det lagt ut en artikkel som får meg til å lure på hvordan i alle dager det er mulig å svare så elendig på et intervju eller om journalisten bare er helt på jorde. Jeg ønsker ikke å henge ut noen, men må nok si at jeg blir både sint, provosert og lei meg over inntrykket Aftenbladet gir av BI-studenter. Ja, det er lett å komme inn på BI, men du så vanskelig det er å komme seg ut, bare de beste klarer det!

Å vite at vitnemålet mitt ligger fullstendig og inneholder gode resultater viser meg at kommentarene som følger artikkelen og middelmådigheten om å mokke hverandres skoler er unødvendige. Uansett hvilket studium en tar må en jobbe med det! Det som er spesielt med BI er at du forplikter deg til å betale uansett om du står eksamenene eller ikke. I tillegg koster det å måtte forbedre karakterer eller å konte. Derfor kan en ikke bare hoppe av som på et "gratis" studium. Selvfølgelig er det ikke urettferdig at BI studentene betaler for studiene, det er logisk at en må betale mer for kvalitet og for min del har det vært verdt det alle tre årene på BI Stavanger;)

Synes det er et godt forslag å betale skolepenger, da det vil øke kvaliteten på studiet og gi bedre læremiljø dersom midlene brukes riktig. I tillegg vil jeg tro at de sosiale skillene vil forbli stabile da finansiering av studiet kan gjøres på flere måter med jobb, stipender og lån fra flere hold. Når sant skal sies så hadde jeg ikke jobb ved siden av studiene på BI, jeg hadde to små unger..

Aldri om jeg hadde kommet inn på Universitetet. Jeg hadde elendige karakterer fra videregående. Jeg hadde gitt opp skole. Men BI kunne gi meg en ny sjanse nettopp fordi de tar inn studenter ikke bare på karaktergrunnlaget, men fordi de lar folk som har tråkket feil få vise at de har reist seg igjen. Sterkere enn noen gang. Jeg gikk ut med et snitt på B. Var med et team som skrev seg til A på bacheloren, og danket ut noen at de studentene som nok kunne kommet inn hvorsomhelst... Jeg er stolt av å ha gått BI og stolt av å ha blitt tatt opp som siviløkonomstudent ved Universitetet!!

27ende dagen uten bil

2010-09-12T10:48:00.002+02:00

Siste måneden (nesten) har vi syklet ungene til barnehagen, syklet til butikken og fyllt opp både sekk og sykkelvogn, syklet til togstasjonen, tatt tog til Sandnes, busset til skolen, mistet tog med et par minutter, mistet tog og nesten ikke rukket det neste.., vært i 1 selskap, alle forelesninger, faktisk hatt en tur på Kvadrat (alene) og vært mye hjemme.

Norge i dag er bygget ut for bedre forbindelser med bil- og lastebiltransport (selv om det for en pendler ikke oppleves slik), vi har en samfunnsstruktur som legger opp til at det er mulig å bo i utkantstrøk eller bygd og fremdeles kunne komme seg sentralt på kun kort tid. Med bil vel og merke. Store Norske Leksikon uttrykker det slik: "Den enkeltes reisevaner, forbruksvaner og tidsbruk er påvirket av bilen, på samme måte som bilismen legger forutsetningene for svært mye av samfunnsplanlegningen, bl.a. når det gjelder arealbruk og bosetningsmønster."

Når vi bodde i Oltedal var regnestykket enkelt:
Oltedal - Stavanger med bil = 1 time i rushtiden
Oltedal - Stavanger med buss = 2 timer ..i beste fall
Når vi bodde på Forsand, trengte jeg 2 timer med bil til skolen inkludert unger i barnehagen.

Selvfølgelig måtte vi ha bil da, det er på en måte en forutsetning for å kunne overleve i en bygd. I permisjonstider har vi måttet klare oss med å ikke ha bil fordi den andre skulle utover på skole eller jobb. Det var ikke lett.. En blir lett isolert dersom en ikke er inne i et miljø i nærheten.

Mange i dag har to biler, og det kan jeg lett forstå. En familie skal koordineres. Folk skal på forskjellige plasser til ulike tidspunkt og kan ikke samkjøre. Samfunnet generelt stiller krav til mobilitet og effektivitet ikke bare på arbeidsplassen men også i hjemmet der stadig mer skal rekkes.

Mange i dag har ikke råd til bil.. Noen er nødt til å ta kollektivt. Noen er isolert fordi de ikke kommer seg noen vei. En sak som var mye omtalt i Kambodsja var flytting av slummen. Myndighetene ville bygge billige boliger som beboerne skulle få for å flytte seg i utkanten av byen. Dette var så i utkanten at beboerne ville bli separert fra arbeidet de hadde, og ville da ikke ha noe å livnære seg av.. Vet ikke hvordan det gikk, men det sier noe om hvor viktig det er å kunne være der en har behov for å være.

Vi er heldige. Har fått en lokalisering av hjemmet som ikke nødvendigvis er nær skole og jobb, men som er lett å ta kollektiv til. Utenom når vi skal hjem fra skole og bussen som regel er forsinket og langt ifra å kunne nå toget som optimalt ville gjort skoleveien til en strekning på 40 minutter. Denne blir utvidet til 70 minutter, noe som av og til kan skape problemer i forhold til henting av ungene. (Men da er det godt at en viss sentral barnevakt har valgt å ta til fornuft og få seg et bosted i Bryne:) Fantastisk!!)

Alt i alt kommer det ned til dette: Å ha bil koster, men du sparer enormt med tid. Å ikke ha bil koster tid, men sparer enormt med penger. I en periode har vi valgt å ikke ha bil, nettopp for å roe livet ned. Det betyr ikke at vi ikke lenger er tilgjengelige, det betyr bare at det koster litt mer tid og planlegging for oss å komme på besøk. På en måte gir det oss mer tid også, fordi vi blir mer hjemme og tar ikke de spontane turene som gjør livet litt travlere.

Hva vi skal gjøre med den ekstra tiden? Vi skal investere i familien.

Hjem

2010-08-17T21:05:00.005+02:00

Var inne på ei nettside fra en av menighetene her i Bryne som hadde link til "hjem" ..hadde det bare vært så lett!

Jeg er så heldig at jeg har et hjem. Et hus der jeg bor, en familie jeg hører til og naboer som gir trivsel og glede. Et hjem kan være så mangt. Fellesskap; et sted jeg hører til. Hvor hører jeg til?

De siste dagene har vært tøffe og gode på samme tid og mye av det samme ligger foran. Jeg har begynt i ny jobb. Det vil si nye rutiner, opplæring, nye folk; et nytt sted å høre til. Hadde ikke jobbet på 3 år ..utfordring å måtte være et sted til bestemte tider. I tillegg skulle jeg plutselig prestere ikke bare på papiret, men også i den sosiale verden (hallo, jeg er introvert, gi meg litt rom..). Det har gått forholdvis greit (utenom med de jeg sendte avgårde med alarmen fremdeles på klærne...).

Så var det barnehagestart og kjenner jeg vil grine!! Savner alle de fantastisk gode voksne og barn i Forsand Barnehage.. Hvordan i alle dager er det mulig å bli så knyttet til mennesker du knapt nok har vært i kontakt med i et halvt år?? Heldigvis ser vi at begge våre genialt, sosiale og gode barn finner nye venner og nye trygge voksne å knytte seg til i den nye barnehagen.. ..av og til skulle jeg ønske følelsene mine hadde en AV bryter. Men så ser jeg jo også at folka i den nye barnehagen er unike på sin måte og at endelig er vi "hjemme". Her skal vi være i de neste 4 årene.

Jeg er blitt hjemmekjær. Har mest lyst å mure meg innenfor mine trygge vegger og ikke slippe noen inn. Gjemme alt jeg har av rot, glemme alt jeg har av genuine følelser og bare slippe å være. Slippe å gjøre noe, slippe å prestere. Min neste utfordring står nemlig klar: På fredag begynner jeg på ny skole. Nye medstudenter, nye forelesere, nytt system å forholde seg til. For meg koster det enormt å bli kjent med nye. Kjenner meg enormt igjen i min lille datter og skulle ønsker jeg hadde noen med meg som jeg kunne hjemme meg bak, legge armene rundt og vite at jeg er trygg!

Men så vet jeg at jeg har det, jeg har Far og Han er alltid med meg. Han har gitt meg FRIHET! Fri til å vise at jeg er meg. Fri til å leve. Fri til å tenke at dette fikser jeg, og at jeg er ønsket. Og så vet jeg at Far vil gi meg kraft til det. Og jeg ber om en ting: Ett kjent fjes! Det vet jeg Gud vil gi meg, uansett om jeg har sett folka før eller ikke. La det komme, alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk!, og måtte jeg få gi Jesus til dem jeg møter..

Nytt

2010-08-15T23:31:00.004+02:00

Her er soverommet slik det var for halvannen uke siden

Og så malte jeg det ..og Turbo hjalp til:)Nymalt soverom med ny leselampe:

En hjelpende hånd

2010-08-14T22:13:00.003+02:00

En relativ kort diskusjon i dag:

"Du skal på UiS på fredag?" Leif Inge tenker..

"Jeg tenkte jeg skulle på jobb den dagen ..da får vi et problem!"

"Hva da?" lurer jeg spent..

"Hvem skal ha ungene?" spør Leif Inge bekymret.

"Barnehagen?" spør jeg lurt tilbake..

Ungene har første barnehagedag på mandag og vi er nok alle litt spente, selv om denne gangen vet vi mer om hva vi kommer til og hva vi forventer. Turbo er stor nok til å klare å huske begge barnehagene hun har gått i, og permen fra Forsand hjelper på for å huske dem vi har flyttet fra. Hun er kjempeklar for å leke, utfolde seg og nyte dager med mye gøy og kjekke folk. Språket er også betraktelig bedret etter at hun sluttet med tutt. Hun er rett og slett nydelig! Og så enormt omsorgsfull der hun hjelper lillebror som knapt nok er halvannet år yngre..

Lillegutt er jeg spent på, ikke fordi jeg ikke har tro på han, men fordi jeg er så knyttet til ham og han til meg. Mandag som var hadde jeg første arbeidsdag i min nye jobb. Da gråt Lillegutt når mor gikk.. Kaptein Sabeltann hadde visst gjort nyttet for å trøste (er det mulig..). Men så husker jeg to ting som jeg tror blir nøkkelen til suksess for min lille store sønn i den nye barnehagen: Det at han har funnet seg til rette når vi har vært der på besøk, og at han er helt fantastisk i møte med mennesker. Den gutten er så åpen og god mot alle at jeg tror han kommer til å trives, bare han får være litt alene når han har behov for det. Lillegutt er nemlig introvert..

Det skal bli godt å få den hjelpen på plass igjen. Er utrolig hvor mye barnehage hjelper i en hverdag der jobb og skole skal passe inn og ikke minst utvikling og sosialisering hos ungene. Jeg tror kanskje jeg var den som hadde mest problemer med å si ha det til personalet i Forsand Barnehage før ferien. Jeg som mor trivdes enormt godt med å ha ungene der. Men jeg ser at i den nye barnehagen er det nye folk som skal få bety en forskjell i hverdagen vår, og det gleder jeg meg til.

Så vet jeg også at Far vil velsigne oss der vi er og at vi får stråle Hans kjærlighet til dem vi møter om det så er på jobb, skole, i barnehagen, i butikken eller hjemme..

Hellig hviledag

2010-08-08T22:08:00.002+02:00

Derfor har jeg brukt den på en mest mulig effektiv måte. Det vil si: Effektivt i min verden. Akkurat i dag handlet det om å få ryddet i stua, støvsugd, bruke tid med ungene ..god tid, vasket klær, badet hele gjengen, besøkt vår nye nabo, kost oss med middag og godt fellesskap, malt et strøk på soverommet, ..spist is :)

Jeg har en ekstrem energi.

Hvordan jeg vet det?

- har ikke vært trøtt

- har ikke kjeftet på ungene

- var ikke sliten etter å ha malt

- gleder meg til skolestart (!)

..kjenner meg rett og slett opplagt til en forandring.

Det er noe med søndager...

Lengsel III

2010-08-07T22:07:00.001+02:00

Drømmer. Tenker.

Har vært en god dag. Vi lo mye. Koste oss.

Maler soverommet.

Lengter etter å være nær Far.

Drømmer..

Jeg trives..

2010-08-06T21:53:00.002+02:00

De siste ukene har jeg fått gjøre akkurat som jeg vil. Det har kostet, og det har vært fantastisk. Det er som om jeg har fyllt opp lageret mitt av introverthet slik at jeg er klar for nye utfordringer. Men dessverre føles det som om energinivået mitt bare blir lavere og lavere.

Hva vi har gjort? Sunget. Danset. Montert lekestativ. Tegnet. Spilt spill. Vært på kino (date! (Takk Far for engasjert barnevakt)). Lekt i lekestativet. Bygget duplo. Fått oss en ny nabo. Spist is. Hatt mye besøk (!). Kjeftet så fillene har føket. Tøyset og ledd mye mer. Daffet rundt og gjort lite og ingenting..

Utrolig hvor fort sommeren har gått.

Denne uka fant jeg ut at nå var jeg så trett at jeg måtte begynne å gjøre noe med det. Så jeg tok med meg naboen på sykkeltur. Vi syklet rundt Frøylandsvannet, som er veeeldig stort, og gjorde det på 59 minutter. Tror kanskje ikke det var noen fartsrekord akkurat, men vi hadde det veldig sosialt og gøy samtidig.

I går reiste maen på leir på Horve. Hurra! Men det er litt kjedelig også. Så i går flyttet jeg ut senga, gjorde alt klart til maling og gikk og la meg. I dag malte jeg først et strøk i taket, tørket eplejuice av dataen og satte på plass tastene i tastaturet (begynner å få trening) innimellom (siden Lillegutt måtte ha noe å gjøre mens jeg malte og Turbo såg på..). Så malte jeg enda et strøk i taket i kveld når freden hadde senket seg i huset. Det var sinnsykt tungt i slutten, håper det holder for jeg vet ikke om jeg gidder et strøk til...

Gleder meg til å ha et lyst (!) og godt soverom (alt er bedre enn gammel retro-tapet). Så mangler det bare å male kommoden og flytte inn senga igjen. ..det kan nok ta noen uker.

Jobbsøking

2010-07-29T09:27:00.003+02:00

..er en prosess har jeg funnet ut. Tidligere har jeg vært så heldig at jeg knapt har søkt før jeg har fått jobben. Men denne gangen er det annerledes. De jobbene jeg har ønsket, har jeg ikke hatt sjanse på å få..

Nå er det snart studiestart igjen. Master. Hvem hadde vel trodd det? Gleder meg ..og gruer meg. Gleder meg til å studere, til å lære mer, til å kunne søke på de jobbene jeg vil ha etterpå. Gruer meg til å bli kjent med et helt nytt studiemiljø.. Men Gud sørger alltid for meg, så det går nok godt.

Nå håper jeg på å få en deltidsjobb på siden av studiene slik at vi også klarer det hele. Har søkt på en, og vært på intervju, men har en dårlig følelse av at jeg ikke akkurat står først i rekka.. I morgen får jeg forhåpentligvis svar.

Ellers er ting relativt vanlig her, ungene leker, jeg rydder, maen er faktisk på jobb (det er uvanlig), og vi har besøk innimellom. Livet er fint og Far er god!

Lengsel II

2010-07-22T09:51:00.003+02:00

Med et slikt vær som er i dag med gråe skyer og litt regn kan en lengte etter det meste, men lengselen jeg går med for tiden er større, har vart lengre og kan ikke uten videre tas bort.

Det handler om Kambodsja igjen..

Å reise med hele familien i fjor var dristig og til tider unødvendig, men vi hadde en tur vi ikke kommer til å glemme. Vi fikk møte Kambodsja på en helt annen måte, og ungene åpnet opp for større kontakt med de lokale (egentlig var det vel Lillegutts lyse hode som vekket

oppmerksomheten der vi kom..). Derimot var det også til hindring, en kunne ikke gå hvor en ville. Etter å kommet hjem og fått hele turen på avstand begynte jeg å lengte tilbake.

Jeg vil ned igjen.

Spørsmålet er ikke om jeg skal ned men når tid jeg skal ned. Så nå går jeg og venter. Venter på den riktige timingen, og håper Far vil sende meg snart til landet i mitt hjerte.

I mens nyter jeg livet sammen med mine søte små:)

Foto: Ane Holden Vincent

Lengsel

2010-07-13T22:07:00.002+02:00

Tidenes Skjærgårds! Har gått i hele dag og tenkt, mimret og lengtet tilbake til øyeblikkene på Skjærgårds. Flere har uttrykt at jeg var vanskelig å finne. Og det stemmer nok. Jeg var i min egen lille verden.

Utenom Far, mann og barn var det egentlig bare min lillesøster som fikk skikkelig innpass. Var godt å være sammen igjen. Og når vi var sammen velsignet Far oss. Vi fikk oppleve store ting sammen, og så fikk vi lov til å være små sammen. Med henne opplever jeg meg verdifull. Jeg ser på meg selv som smart og oppegående. Elsket!

Fikk med meg litt konserter også og lovsangen en kveld i Big Top. Fikk se artistene som rocket Skjærgårds fra scenen, folka som var overalt og så prøvde vi noen ganger å gjemme oss litt vekk. Få litt ro. Leke litt. Høydepunktet var absolutt de små øyeblikkene. Opplevelsen av Fars kjærlighet og små glimt av Himmelen.

Har alltid prøvt å være diskre her på bloggen min, men kjenner at nå koster det; fordi jeg holder på å sprekke av glede! Jeg er på vei mot noe større: nettopp det å gjøre de små tingene som betyr så enormt mye. Det handler ikke om å være god nok, ha de riktige klærne, sminke seg eller se bra ut. Det handler ikke om hvor mye smerte en har erfart i livet, eller hva en kan skryte på seg. Det handler ikke om karriere og hvor bra en gjør det sosialt sett. Det handler ikke om å skaffe seg status på noen som helst måte. Vi vil aldri strekke til de kravene verden setter til oss eller de vi måtte sette for oss selv!

Det er derfor det er så befriende å høre til Jesus, ta imot Hans gave; FRELSEN! Jeg er fri fra alt det. Jeg trenger ikke strekke til, Jesus er perfekt. Jeg trenger ikke være god nok, Jesus var god nok for meg. Nå lever jeg livet i Hans nærhet og følger Hans vei. Jesus ER veien, sannheten og livet!

La meg elske slik Han elsker meg; og tilgi meg, for jeg kommer ikke til å få det til.

En utrolig uke

2010-07-12T10:06:00.004+02:00

En uke har blitt fyllt av Jesus, familie, musikk, sommer, sol, is, tjeneste og store utfordringer. Jeg har vokst mer på en uke enn det jeg har de siste 5 månedene. Har hatt, for å si det mildt, tidenes Skjærgårds!!

Jeg er i prosess, det pene ordet vi likte så godt på ACTA, Imi Kirkens Bibelskole. En relativt lang prosess som egentlig har pågått i snart tre år. Oppleves som om det bare er begynnelsen. Denne uka på Skjærgårds ble en viktig del av den.

To store ting som skjedde i uka: Leste ut "Den uimotståelige revolusjonen - radikalitet for vanlige mennesker", som utfordrer oss som kirke og som disipler av Jesus. Jeg som ikke engang åpner bøker med mindre det er viktig pensum som jeg må lese. Var enormt inspirerende. Noen ganger satt jeg å lo høyt, andre ganger rant tårene..

Det andre jeg satte enormt pris på og som både utfordret og gjorde at jeg vokste, var det å få be for andre. Var møter med mennesker der Gud viste meg tillit og la alt til rette for at de skulle få et møte med Han. Det var fantastisk!

Herlig dag

2010-06-24T09:37:00.003+02:00

I går var en fantastisk dag som kommer til å sitte lenge i minnet. Den viser alt vi har fått i det nye huset og i den nye byen. Vi trives utrolig godt og er heldige som har fått alt dette uten egentlig å ha gjort noe særlig for å finne det rette stedet. Opplever å være velsignet.

På morning tok vi en tur i vogna for å mate gakk-akken og for å handle. Vi møtte ei koselig dame som luftet hunden sin. Ble en hyggelig prat og et innblikk i byen. Etter at brødposen var tom, ruslet vi videre til butikken. Lekte litt på senteret der, handlet og gikk hjem.

Var nydelig vær, så vi koste oss store deler av dagen ute. Til Lillegutt ble kjempetrøtt men ikke ville sove.. Da tok vi oss en sykkeltur som gjorde godt for oss alle. Jeg ble opplagt og ungene ble trøtte;) Lillegutten ble lagt i vogna og Turbo la seg i hengekøya og slappet av med Misse og teppet.

Et par timer senere fikk vi storbesøk; fire familier joinet oss i hagen med grilling og kos. Var herlig å bare være sammen, nyte maten og vite at ungene kunne springe fritt uten å måtte passe på at alt gikk bra hele tiden. Plutselig var det reisetid og leggetid. Men når roen senket seg over nabolaget, og naboene på andre siden av veien pussig nok våget å tenne bål, spilte vi kubb med naboene. Jentene vant begge rundene, og det var vi godt fornøyd med.

Alt i alt en fantastisk dag.

Tid for hvile

2010-06-20T09:22:00.004+02:00

Det er sommerferie, godt vær og en god tilværelse. Hagen står i full blomst, takket være gode eigere før oss, vi har kommet godt inn i huset. Trives enormt godt. Det er som et nytt liv.

Hva har skjedd siden sist? Vel, jeg har fått diverse resultater på eksamener, ungene har sluttet i barnehagen, jeg har levert bacheloren, vi har fått plass til begge ungene i samme barnehage fra august av, vi har fått oss sofa (o store glede), vi har syklet rundtomkring, vi har hatt Ane på besøk, og vi har flyttet helt; som i nå er mesteparten av tingene våre i det nye huset vårt og vi har ingen forpliktelser til å være andre steder..

Det som allikevel preger meg mest disse dagene er det som Far gir meg. To ting spesielt: Tid og Hvile. Går og funderer mye, tenker, grubler. Strekker meg. Vil mer! Men vet at det kommer, jeg trenger ikke stresse fordi nå er det tid for hvile, og det skal det være i to måneder. Herlig!!:)

ALL IN!

2010-06-06T12:03:00.002+02:00

Fillen heller. Tror aldri jeg har jobbet så hardt for å få til noe. Var hjemme hele uka, utenom å ha en sinnsykt vanskelig eksamen på tirsdag, og jobbet med bachelor-oppgaven. På fredag var jeg med og hentet ungene i barnehagen for siste gang. De skjønner jo ikke at de ikke skal tilbake der, så Turbo ville helst at støvlene skulle stå igjen der.. Jeg gråt, har blitt så glad i folka som jobber der, og så vet jeg at ungene trives veldig godt.

På lørdagen var det ungene sin tur til å grine. Jeg hadde ikke vært med dem siden søndag for en uke siden, så fikk vi være sammen en hel ettermiddag og det første jeg gjør lørdags morning er å gå fra dem?! Da tror jeg at jeg også hadde blitt lei meg hadde ungene gjort det mot meg... Men nå nærmer det seg ferie og da skal ungene få min fulle oppmerksomhet!

Oppgaven har vært en utfordring, men noe av det som gir stor motivasjon til å gjøre det bra er at vi skriver for en bedrift som vurderer et prosjekt. Da er det viktig at løsningen er "riktig" selv om det ikke finnes et fasitsvar. Satt til halv 4 i natt og var i gang igjen i 9-tiden. Så nå kobler jeg litt av. Tror aldri jeg har gitt så mye for å gjøre noe så bra, i skolesammenheng, noen gang.

Takker for alle gode oppmuntringer underveis, både på face' og her. Ja, jeg er god, men ikke alene. Dette gjør vi sammen som familie.

Guds frelse for den som tar imot Jesus

2010-06-05T18:00:00.004+02:00

Sitter her og kobler litt av, da øynene mine plutselig falt på denne saken. Helt iorden at folk reagerer, og at kirketjeneren synes det er "helt forferdelig". Men jeg har tenkt litt i det siste: Hvor er Jesus oppi alt dette? Hvorfor nevnes Han ikke engang? Hvorfor bruker vi ikke slike gode anledninger til å vitne om det Jesus kan få bety både for våre egne liv og for dem som driver hærverk.

Jesus sier selv at Han ikke kom for å dømme verden, men for å frelse oss. Det er frelse for enhver som tror på Hans navn og som sier at Han er Herre. Han kom ikke for å frelse de som vet de fikser livet, men for å møte, ta seg av og hjelpe dem som ikke får det til (Luk 5:32). Jeg synes det er fantastisk, for jeg er en av dem som ikke fikser livet!

Av og til kan det virke som om vi prøver å bygge kirker og si at her er Gud og bare du kommer innenfor dørene vil alt ordne seg. Men det er ikke så enkelt, ingenting kan noen gang romme Gud. Noen ganger har jeg gått skuffet hjem fra kirka fordi jeg hadde forventet å møte Gud mer enn det jeg møter Ham hjemme i min egen stue. -Himmelen er Hans trone og jorden er en skammel for Hans føtter står det en plass, Gud er stor. Men på en måte er det lettere også: en trenger ikke gå i kirka for å møte Gud, det kan du gjøre hvor som helst! I Salme 139 står det at uansett hvor vi går så er Gud der. Han har skapt deg, Han kjenner deg, og Han ønsker å lede deg uansett hvor du er og hva du gjør.

Han elsker deg, selv om du skulle bli så sinna eller irritert at du kaster en stein gjennom et glassmaleri i kirka...