Uredd

Dagene er lange, gode og fryktløse. Hodet begynner å komme seg igjen etter en aldri så liten (heller lang) dvale. Eksamene før jul har vist relativt gode resultater, og nå for tiden er det masterskriving, jobb, familie, forberedelse til Impuls bønne-team, og seff: forberedelse til Kambodsja-Ostepop-Team!

Jeg gleder meg så sykt til å reise! Har nedtelling og har allerede begynt å gjøre klart viktige ting som pass, lakenpose og kart. Har kontakt med folk der nede, og følelsene tar av når jeg tenker på hvordan det vil være å komme ned dit igjen. Abstinensene er definitivt tilbake, men behovet blir i alle fall dekket.

Jeg er i prosess når det handler om hvor jeg vil jobbe, og hvor jeg vil høre til i menighet. Synes det er ufattelig vanskelig å skulle velge fordi det virker så egoistisk når jeg tenker over kriteriene mine. Men noe av det som skårer høyest på lista er ungenes trivsel, det er så enormt viktig at ungene finner seg til rette i menigheten vi velger og at de får tilhørighet i fellesskapet. Derfor er jeg litt fram og tilbake, noen ganger er løsningen logisk, andre ganger går jeg meg vill i alternativer.. I helgen som var, var jeg helt sikker på hvor jeg hører hjemme. Kjørte ungene til svigers og kjørte på Åpen Himmel Konferanse. (Konferanse er egentlig å ta hardt i, tror at jeg tradisjonelt sett ville kalt det en møtehelg.)

Egentlig var jeg "bare" på jobb, men hadde privilegiet av å få med meg mye allikevel. Jeg hadde gode møter både med Far og med søsken, på tross av min tilstand når det gjaldt øynene som plutselig tidligere i uka fikk en eller annen betennelsesgreie.. Hadde det veldig bra hele helgen, men opplevde å bli spesielt inkludert på lørdagskvelden da jeg først fikk en ny åpenbaring av Pappas kjærlighet for meg, og så senere ble invitert fram som stab til å be for folk. Var så utrolig godt å være sammen i Guds nærvær. Fikk også en god og åpen prat med en jeg har kjent i over 10 år, noe som er unikt for min del fordi mine nære relasjoner stammer som oftest fra max 7 år siden, med noen få unntak.

Merker forresten konkret forandring på et punkt jeg ofte har vært sårbar og redd for hva andre tenker. I møte med nye har jeg vært redd for å hilse på, eller å prate bare for å prate. Merker at i det siste så har det ikke brydd meg, jeg sier hei til dem nesten uansett, og tenker ikke over om jeg glemmer eller ikke gjør det på riktig måte. Har fått en frihet i det. Tidligere når jeg har truffet kjentfolk ute på gata som jeg ikke har sett på veldig lang tid, har jeg ikke tatt kontakt fordi jeg har vært redd for at de ikke skulle kjenne meg igjen. Og hva sier en da liksom? Tror det har vært en frykt for ikke å bli husket, eller å ikke ha betydd noe i andres liv. Dette har jeg ikke fått testet ut enda, men mener og tror at det går på samme frykten og at den nå skal høre til å være borte.

Er med andre ord uredd for tiden, tenker ikke på hva andre tenker om meg. Har sluttet å unnskylde meg for ting jeg gjør som jeg egentlig vet at ikke det er noe galt i, men som noen ganger kan føles flaut og som man har mest lyst å bare feie under teppet. Jeg elsker å være nær Gud og benytter alle (vel.. definisjonsak, men nesten alle..) anledninger jeg får til å lese i Bibelen, har fått en ny trang til å bare lese om når Jesus gikk på jorden, og har prøvt flere ganger å gå videre i det Nye Testamentet uten å få det til. Havner liksom tilbake i de Gode Nyhetene (Evangeliene) som beskriver Jesus sitt liv.