Forandret i Hans nærvær

Her om dagen (i går faktisk) så skulle maen på jobb sånn midt på dagen siden han skulle på jobb på kvelden. Han drøyde, spiste frokost, pratet masse, stod og hang litt med døra. Når han endelig skulle komme seg av gårde, laget bilen en rar lyd og ville ikke vise tegn til å skulle starte. Nesten som om bilen i protest ville si noe om at den ikke hadde satt stor pris på å stå ute en hel natt når garasjen bare var noen få meter unna. Jeg stod på kjøkkenet og betraktet det hele. Sa stille for meg selv "start i Jesu navn" et par, tre ganger. Ingenting skjedde, bilen ville ikke starte. Plutselig fikk jeg for meg at jeg skulle gå ut og prøve, kledde på meg (er jo stein kaldt ute..) og gikk ut til den stakkaren som ikke hadde peiling på hva som var galt, eller hva han skulle gjøre for å få gang på den. Jeg spurte om jeg kunne prøve, han kom med en kommentar om at jeg var jo mer velsignet.., og så satte jeg meg inn i bilen. Vridde om tenningen, og gjett hva som startet klokkeklart. Jepp, det var bilen, og det var uten noe som helst skurring.

I dag skulle jeg hjem fra jobb. Satt på med ei venninne som skulle finne en brudekjolebutikk på Kvadrat (som jeg var rimelig sikker på hvor var) og kunne vise henne i samme slengen.. Den hadde jo selvfølgelig flyttet, men det var jo ikke noe problem siden søstern jobber på Kvadrat, og jeg bare kunne stikke innom en tur og spør hvor den var flyttet til. Søstern min vet alt! Og riktig, etter en rask forklaring om hvor den hadde flyttet og en liten og god prat turet vi til brudekjolebutikken. Jeg var der en liten stund før jeg gikk for å ta bussen til Sandnes for å ta toget hjem. Når jeg gikk på bussen var det som om jeg glemte hele Jante-loven, og jeg satte meg ved siden av ei jente, selv om det var flere ledige dobble seter. Noen ganger sitter jeg selv og ser folk komme inn på bussen og blir nesten litt skuffet når ingen vil sitte med meg og heller velger å stå fordi det er fullt over alt. Mulig hun trengte at noen satte seg ved siden av henne, eller kanskje jeg bare er litt gal for tiden..

Var innom M44 på veien hjem, turet innom gamlejobben, og satte kursen mot utgangen. I utgangspartiet var det en mann i kjøre-rullestol som prøvde å få tak i noe, men klarte ikke å strekke seg til det, så jeg spurte om han trengte hjelp ..men han ville klare det selv. Ja, ja, så hadde jeg i allefall tilbudt meg uten å bare gå rett forbi å ikke bry meg. Og det virker jo som en grei sak å spørre om han trengte hjelp? Det som skurrer her er at jeg har pleid å ikke få det til, ikke få ordene ut av munnen og gå og tenke på det resten av dagen..

På Åpen Himmel konferansen til IMI Kirken i begynnelsen av januar, fortalte taleren om et par ganger ord bare hadde falt ut av munnen hans uten at han hadde tenkt over det han skulle si, rett og slett fordi Den Hellige Ånd hadde kontroll. Ikke som at Den Hellige Ånd styrte han eller tvinget han til å gjøre noe eller si noe, men som en tydelig ledelse av Gud som ledet til at noen fikk møte Guds kjærlighet gjennom denne taleren. Slik føles det med alle de tre tingene jeg har skrevet om overfor. Ofte har jeg strevd med det å skulle vise Guds kjærlighet og slippe Gud til for at noe skulle skje. Jeg har prøvt å få til bønnesvar, med å si de riktige ordene eller gjøre det på riktig måte. Jeg har ofte sett mennesker og tenkt og visst hva det er meningen jeg skal gjøre for dem eller sammen med dem, og så har jeg tenkt og stresset så mye med det at i 99% av tilfellene har jeg snudd ryggen og gått.. Jeg har gang på gang mislyktes. Jeg tror at vi får så mange oppskrifter på hvordan vi skal oppnå suksess (og i mitt tilfelle har det gang på gang endt med fiasko (utenom når jeg har hatt en rolle å være i)) at vi glemmer det viktigste: Frelsen og Friheten i Kristus.

Hva om det er så enkelt? Leve nær Pappa, ta imot Hans kjærlighet, elske Han, så kommer resten av seg selv.


Jeg har ingen rolle, jeg var blitt ubetydelig. Å ha ansvar gir meg så mye mer mot, for da kan jeg spille en rolle og være sterk. Å være uten rollen, kan skape et behov for å ta på en maske istedetfor rett og slett fordi noe mangler. Det var det jeg gjorde. Jeg følte meg som en fremmed når jeg kom inn dørene i Bedehuskirken, ingen som hilste på meg fordi jeg hadde ansvar for lovsang eller forbønn, ingen som visste hvem jeg var fordi jeg ble presentert fra scenen. Ingen som trengte min input fordi jeg hadde innflytelse. Jeg var ikke engang et kjent fjes på gata lenger, ingen som stoppet og snakket med meg bare fordi jeg var engasjert i ungdommene deres. Ingen som visste hvem jeg var. Jeg tror ikke jeg visste selv engang ..jeg var naken, helt uten rolle og ansvar. Kirk Franklin sier det så fint: "Get the actors off stage, and let church begin". Jeg var en skuespiller, og Jesus måtte få meg av scenen før Han kunne sette meg fri. Jeg var naken, men nå er det Jesus som har kledd meg. Jeg er ikke lenger redd for hva folk tenker om meg, jeg gjør ting jeg aldri før kunne gjøre uten å tenke meg om 10 ganger.


Det var der det begynte ..på kne foran Herren (på TFI), villig til å gi Han all kontroll, fordi jeg vet at Han elsker meg!