Ettertanke

Har hatt en annerledes romjul. Annerledes fordi vi er mye alene som familie. Annerledes fordi vi har truffet hele familien på begge sider i løpet av juledagene. Annerledes fordi vi ikke er på leir. Annerledes fordi jeg opplever meg som forandret.

Ofte kan det være slik at jeg går gjennom en prosess, er med på leir, festival eller kurs som gjør at jeg forandres og utfordres intenst over noen få dager og som jeg merker gjør noe med meg, men som kanskje går litt tilbake igjen til vanlige tralter. Jeg skal ikke påstå at denne gangen er det totalt annerledes, men jeg ser små tegn til at det muligens er det. Jeg gikk på en smell i fjor romjul som jeg var redd skulle skje igjen, gikk rett i kjelleren og hadde problemer med å komme meg opp igjen. Begynte å se tegn som igjen kunne gjøre det til en slik en romjul, mye stress, mye folk, lite kontroll. Så tok jeg meg en tur ut, maen la ungene, det var kveld, mørkt. Jeg hadde mye adrenalin i kroppen. Var sint. Gikk til der veien var mørkest. Stoppet, og husket plutselig at jeg var mørkredd. Jeg valgte allikevel å bli i mørket, kikket på stjernene og roet meg ned. Når jeg var på vei tilbake til huset, satte jeg meg ned. Tenkte mye. Sende en melding til ei som er veldig nær meg. Så ba jeg. Sa det som det var, til Han som tar imot alt.

Så gikk jeg inn med tro på at det skulle ordne seg. Satte meg i en stol, alene på kjøkkenet. Maen kom inn, laget en te-kopp til meg, og plutselig var det som om det hadde løsnet. Fred. Ro i tankene. Ikke lenger behov for å distansere meg fra andre. Det var egentlig helt fantastisk.

Dagen etterpå var det også godt å være meg. I tillegg var vi på storfamiliebesøk, der jeg ikke tenker jeg hører til. Men litt etter litt, etterhvert som jeg fikk noen gode samtaler om viktige ting og opplevde å bli sett, åpnet Gud øynene mine for at jeg hører faktisk til. Det var familien min. Merkelig nok sitter et øyeblikk som brent på netthinnen, og det var når svogeren min tørket snuen til minstegutten min mens han var opptatt med å tegne ved et bord som var livlig og fullt av mennesker som er knyttet sammen. I det øyeblikket gikk det opp et lys for meg, som jeg har holdt fast på siden. Kost meg med når jeg er litt i drømmeverden, og undret meg over når jeg har vært med Gud og familien min.

Jeg har vært meg. Hvem er jeg? Det kommer an på øyet som ser, hjertet som kjenner. Jeg er meg, skapt til å ligne Gud, elske, føle, leve, være. Jeg er Guds barn, Hans øyensten, i Ham som er begynnelsen og slutten. Elsket av Far. Klar for mer! Klar for det som Han har for meg i 3023 ..oj, bomma.. 2012 ;-)

Guds gode velsignelse for det nye året!