Skjer'a?

Det har virkelig skjedd en forandring. Flere ting som bare i løpet av helgen har vist seg som annerledes i løpet av helgen. Har vært bånn gass, lite søvn og glede gjennom det hele. 

Etter torsdagens samtale var jeg spent på om jeg kom til å merke noen tydelig forandring eller oppleve noe spesielt som en konsekvens av min nylig gjenvunnet frihet. Allerede natt til fredag fikk jeg se det jeg hadde håpet på, en forandring som er svært godt mottatt. Jeg har vært endel plaget med mareritt. Stort sett når jeg har drømt har jeg egentlig glemt hva jeg drømte, men våknet sjelden med en god følelse etter å ha drømt, noen ganger var det vonde følelser og mareritt jeg husker godt. Så lå jeg da og sov fredags morning, og var i drømmeland. Har i det siste stresset med prestasjoner i forhold til jobb, men drømte at en kollega kom mot meg med åpne armer og sa: "Eg skylde deg ei pølsa!" fordi hun var så fornøyd med at jeg var villig til å gjøre jobben min. Ikke at jeg hadde gjort noe veldig bra eller fikk det til, men at jeg var villig! Det var helt utrolig å våkne litt lattermild i fra en drøm som ikke hadde noe vondt i seg.

Hele fredagen gikk jeg rundt med en fred i kroppen og glede av å være på jobb. Var egentlig syk på torsdag og ville ta meg fri på fredagen hvis jeg var like dårlig, men etter å ha våknet av den gode drømmen hadde jeg kjempelyst til å være på jobb uansett hvordan formen var. Fikk en litt lei episode med en annen kollega, og tok det opp. Og når vi stod og prata fikk jeg tårer i øynene selv om det var en filleting. Vi ordnet opp. Var godt, samtidig rart at følelsene slo så kraftig inn. Lenger utpå kvelden (fremdeles på jobb da det var fest på huset..) tullesloss jeg med ei god venninne av meg, og noe av det som kom frem på torsdagen var tretthet i kroppen min (som vi da ba for), så jeg er vandt med at jeg alltid, og jeg tuller ikke: ALLTID! er svakest i sånne situasjoner. Men plutselig hadde jeg kraft, vi var likeverdige. Et øyeblikk der hadde jeg til og med overtaket :)

Sliten og glad kom jeg meg i seng halv fem om natta, og fikk sove helt til halv tolv (uvandt..). Hadde en fin dag med pynting til advent, kos med familien og husarbeid som har hopet seg opp i disse travle (les: giddalause) eksamenslesingstidene. På kvelden skulle jeg se grinefilm med ei nær venninne av meg. Tenkte det må jo testes ut om følelsene faktisk er helt der de skal, og en koselig jentefilm å felle noen tårer til kunne jo være en fin anledning (note to self: sjekk ut mine venninners film-smak før jeg sier ja til film..). Filmen var alt annet enn koselig. Saras nøkkel het filmen og hadde en handling som byttet mellom 1942 og 2002. Jeg var ikke forberedt på at det var en syyyykt sterk film, og ofte klarer jeg jo å distansere meg såpass at det ikke er et problem. Men når den lille tiårige jenta (i 1942) stengte lillebroren sin inne i et hemmelig skap for å skjule han for politiet som arresterte resten av familien fordi de var jøder, da ble det for mye for hele meg. Jeg satt og nesten hulkegrein og tårene rant endel i løpet av hele filmen, og når jeg stod opp på søndagen var øyenlokkene mine helt hovne (kan ikke huske å ha sett det før..).

Så står jeg da igjen med tre bevis på at noe i livet mitt er forandret: Gode drømmer, styrke i kroppen og følelser som er i kontakt med resten av kroppen.