Et nytt steg

Egentlig har jeg god tid nå til å sitte og lese til eksamen som er på mandag og torsdag, men jeg er trett, sliten og har ikke akkurat motivasjon til å gjøre nettopp det.. Har hatt en tøff og en enormt sykt vanvittig spesiell dag. Er tre uker lang tid? Prosessen som jeg begynte på TFI er tatt til et nytt nivå. Etter TFI skrev jeg -"Men Gud kom. Ledet meg inn i en prosess jeg tror vil ta lang tid. Elsket meg som om jeg var det eneste barnet Han hadde. Viste meg at Han er der for hvert skritt jeg tar." Og det erfarte jeg i dag når jeg tok et nytt steg. Nå vet jeg at jeg er sprø som deler dette, men det får briste eller bære - om det også kan hjelpe deg der du er (eller om det bare styrker troen din).


Dagen startet relativt greit og ungene syklet seg i barnehagen, litt trøbbel med levering, men med trygge voksne å levere dem til går det som regel bra etter ei lita stund. Hodet mitt var litt i ørska, litt halvsyk. Har hatt vondt i halsen og hostet de siste dagene og i dag virket det nesten som om feberen hadde meldt sin ankomst.. Dagen var allikevel for viktig til å gå glipp av, så 5 min for sent (i forhold til planen om å nå en avtale kl 10) kom jeg meg avgårde til en ukjent dame og hennes venninne for å bli bedt for. Min kjære mentor måtte melde avbud og jeg var overlatt til snille, men bestemte mennesker som ønsket meg det beste: FRIHET! 


Jeg kom fram, vimset litt med å finne inngangen og ringte til hun ene for å komme meg inn. Fikk en god klem og en varm mottakelse (så varm som det gikk an i et relativt kjølig rom som de prøvde å få varmen opp i). Jeg var spent. Ante ikke hva som ventet meg, men visste at Gud ville gjøre noe i livet mitt og at det hadde med bekjennelse, tilgivelse, nåde og frihet å gjøre. Jeg fortalte hvem jeg er, hva jeg gjør, hvor jeg går og kom etterhvert inn på bakgrunnen min. Hovedtrekkene. 


De hadde bedt på forhånd, fått det meste av det de trengte å vite om hvordan Gud ønsket å lede meg til frihet. Hadde fått kart over hvordan de ulike tingene i livet mitt hang sammen. Hun som ledet samtalen tok meg gjennom ulike områder som gikk på f.eks frykt, avvisning, tungsinn, og vi jobbet oss gjennom de ulike. For hvert område opplevde jeg at det var ting jeg måtte ta opp igjen fra barndommen, noen lå lenger opp i tid, var til tider krevende og tungt. Men jeg var bestemt på å fortelle det som lå der i minnene og i lengslene. Opplevde at Gud var nær når vi ba og kjente at ting løsnet når hun som ba for meg brukte Navnet Jesus. 


Alt gikk egentlig helt fint, helt til jeg trodde vi var ferdige. For når hun spurte om det var noe jeg tenkte på -og jeg hadde blitt mer tankefull enn for bare et øyeblikk siden- gikk både tankene og følelsene mine rett til det som har med sinne å gjøre. I mange år hadde jeg stengt inne sinne mitt, og ikke klart verken å kjenne på den følelsen eller å få det ut på en fornuftig måte. Ikke før for noen år siden, noe som var veldig sårt for meg å oppleve, samtidig som jeg til tider har vært sintere enn nødvendig i situasjoner som var helt unødvendig. Heldigvis var hun ikke ferdig, det var ett område igjen, der sinne var for meg det som bandt meg mest.


Heldigvis at det også skulle frem. For når vi fikk snakket om det, bekjent det som synd, erklært Jesus som Herre over det, og bedt det bort (lang prosess, kort fortalt..), var det liksom bare greit. Men jeg hadde forventet mer. (Igjen..) -MER- Og det er vel det som har preget meg de to siste årene: Mer av Han som er den eneste som kan fylle mine behov. Vi var ferdige, de skulle bare spille en sang, så skulle jeg bare slappe av og lytte, og slik bare vær åpen for å ta imot - et møte med Jesus. Og for et møte!


Jeg har hatt et rom der ingen slipper inn. Et rom med håndtak på innsiden. Der det bare har vært ei lita, stille jente med en umettelig lengsel etter mer. Og plutselig ble denne lille jenta utfordret på å lukke opp døra og slippe Jesus inn. Inn i det innerste, der jeg har samlet opp lengselen, behovet for mer, et mørkt rom der ingen andre skulle få se. Jeg åpnet døren på gløtt. Jesus kom stille inn. Tårene mine rant. Den følelsen fra møtet med Gud på TFI, følelsen av å være elsket. Samtidig trett. Sliten etter 3 timer i hard jobbing blandet med Guds kraft. 


Så lå jeg der da, i et rom jeg aldri hadde vært i før med to skjønne damer som jeg aldri hadde møtt før. Sammenkrøllet på en sofa, med et godt teppe over meg. Strekte ut hånda mi, hun som hadde ført samtalen og bønnene tok den. Holdt godt fast. Kjentes trygt å være meg. Trygt å vite at Gud holder meg fast. Leder meg nærmere. Jeg kan enda ikke forvente at livet vil bli slik jeg har tenkt, men jeg er klar for mer. Klar for å være meg og leve i frihet!